Med apati sikter jeg til den mangelen av interesse for noe som helst og fravær av nytelse av et hvert slag. Kombinert med dette medfølger ofte en tung dyster kjedsomhet, som føles som om noe gnager på sjelen, som om man har et sug etter noe man ikke er i stand til å tilfredstille. Ting som man pleide å finne glede i har blitt tomme og meningsløse, ting man gjør og oppnår gir ingen belønning, ingen mening. Man står så ovenfor en slaks eksestensiell krise, hvorfor oprettholde denne identiteten? Hvorfor ha omgang med andre mennesker, hvorfor strebe etter materielle goder når dette føles helt betydningsløst, helt likegyldig?

Så, nå vet dere hvorfor jeg ikke har vært så aktiv de siste par månedene.
Jeg har i det siste trent masse oppnådd en del mål, blandt annet litt annerkjennelse innenfor mitt fagfelt, men alt jeg føler er tomhet, disse såkalte bragdende er for meg kun ting jeg har gjort. Og alt jeg tenker og føler er: hva så? Føler meg bare tom, klarer ikke å respondere på ting væren positivt eller negativt. Jeg føler meg bare tom... Oppbrukt.
Er det andre som sliter med dette? Er det noen som har noen råd?

Det var en ganske dekkende beskrivelse av meg, det der.

Jeg mistenker at apatien kommer av at man ikke gjør det man egentlig burde gjøre. Hva -det- er er vanskelig å sette fingern på, men det må være mangelen på -det- som skaper vakumet eller tomrommet som du snakker om.
Så jeg lurer på om ikke løsningen på apatien er å prøve seg fram, med ting som gir en glede, rett og slett, og forhåpentligvis snubler man over det som kan fylle opp det tomrommet som apatien egentlig er.

For min del så tror jeg at det betyr å være mer sammen med andre i helgene og på kveldene, og ikke bare sitte inne alene hver kveld.
Men det er lettere sagt en gjort, for det å være sosial har en tendens til å føre til at jeg blir stressa og anspent, og deprimert dagen etterpå. Men det kan kanskje løsne hvis jeg finner noen gode venner.

Det er ihvertfall ikke nødvendigvis på jobben at man finner meningen men livet, har jeg skjønt. Meningen med livet er det vi skaper sammen med andre, tror jeg. Enten det er en melding på et forum, en livsfilosofi, eller barn for den saks skyld... Det er ihvertfall sånn jeg har begynt å se på det.