Jeg har slitt med følelsen av å være en belastning hele livet. Da jeg endelig hadde sjansen til å vise hva jeg var god for i høst takket jeg nei til betalt jobb på grunn av reisevei på tre timer. Siden har ingen sett meg, og nå begynner jeg å bli en for stor belastning hjemme. Likevel er stedene jeg kan gå for farlige til at mamma vil sende meg dit, så jeg fortsetter å få klager for alt hun føler hun ikke kan gjøre når jeg er hjemme, at hun føler hun ikke kan gå tur med vennen fordi hun må lufte meg i helgene. Jeg sier jeg kan be om bostøtte fra NAV, men da tar hun det som en fornærmelse og blir ufin. For jeg har ingen, og det bruker hun mot meg.

Jeg angrer på jobben jeg ikke sa ja til, selv om det var et engasjement som varte så kort at jeg ikke hadde kunnet flytte nærmere, selv om jeg ikke engang ville rukket jobben om morgenen. For de så meg, noe ingen andre virker å gjøre. Ikke før pandemien, ikke gjennom pandemien og ikke etter pandemien.

Takk for tips.
Jeg har vurdert å gjøre det samme, men har hatt en mental sperre der. Jeg føler at det lille de la av godvilje forsvant, og at toget er gått til neste gang.