Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Alt går nedover...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Alt går nedover...

aug 11 2010 - 14:21
Jeg har det ikke noe bra.. Jeg kan ikke fortelle mamma og pappa om det.. For de forstår ikke pga religion og andre ting. Så for dem blir jeg en skam om de får vite det.. Jeg mener selv jeg trenger innleggelse snart. Helst så fort som mulig. Bare for å få hvile, ro, slappe av og bli tatt vare på. For det er kjærlighet og omsorg jeg trenger mest av alt for tiden. Selvskadingen blir bare oftere og oftere. Søvnproblemer.. Kostholdet mitt er vel ikke akkurat det beste heller. Jeg har en bestevenninne, vi skal flytte sammen snart. Det gleder jeg meg til. Men vi krangler så masse fortiden, pga en annen gutt. Jeg vil bare inn på sykehus, ligge der, få mat servert, så jeg slipper å kjempe for å kunne ta meg en matbit. For jeg er så sliten.. Jeg orker ikke stå opp, spise, gå ut, stelle meg, noe. Mamma og pappa sier bare "gjør det selv" om jeg vil ha noe å spise. Så det blir vanligvis til at jeg kun spiser middag. For den blir jo servert. Men liker jeg ikke det vi har til middag, så blir det til at jeg ikke spiser noe...

Jeg vil bare legges inn.. Men er redd for at jeg ikke har store nok grunner til det, og at mamma og pappa får vite det og sånt.

Blir 18 om 9 dager.. Gruer meg.. Redd for at ingen kommer i bursdagen min og at jeg vil føle meg kjempe dum. For 18 års dagen skal liksom være den viktigste i ens liv har jeg hørt..

I tillegg sliter jeg med selvtilliten min. Jeg føler meg ikke bra nok for noen uansett hva jeg gjør. Dette gjør meg kjempe trist. Jeg prøver og prøver, men det går nedover.. Tenkt på å ende alt veldig mange ganger.. Er redd for meg selv på en måte.. Plutselig så skjer det jo noe.. Og det er ikke mye jeg tåler nå..

Var hos en psykolog i Juni.. Han sa at jeg virket glad og at han ikke ser det på meg at jeg har det vondt. Det er rett og slett fordi jeg klarer ikke vise sånt foran folk jeg ikke kjenner. Jeg blir kjempe sjenert og gjemmer meg bak flauhet og da kommer smilene. Som en beskyttelse. Hadde folk bare sett tankene mine, eller hvordan jeg er ellers.. Spesielt om kveldene. Hjelp meg...
Avatar

Re: Alt går nedover...

mai 24 2015 - 19:32
Å bli 18 år er akkurat så viktig som det du selv gjør det til. Det er bare et tall, med en liten praktisk gavepakke. På en måte så er det jo en viktig dag, og i ditt tilfelle så er det jo en dag det er verd å feire, om det kommer gjester eller ikke. Du blir 18, myndig, og kan ta egne avgjørelser uten foreldrene dines samtykke. Det eneste er at det sikkert må stå en "nærmeste pårørende" hvis du vil legges inn et sted, men dette vet jeg ikke noe om siden jeg ikke har vært innlagt selv. Men nærmeste pårørende kan da være venner også det?
Gratulerer med dagen på forskudd!! :)

Det er leit å høre at du ikke har det noe greit. Og det er ikke greit at du skader deg selv. Jeg vet veldig godt selv hvor vanskelig det er å si ting til både lege og psykolog og det som være. Men, du klarer jo å skrive det her. Kan du ikke skrive en lapp på forhånd som du kan ta med til en lege eller psykolog? De har forståelse for at det kan være vrient å prate om ting. Om du skader deg selv, så er vel det god nok grunn til å bli lagt inn, vil jeg tro. Men hvordan dette virker, det vet jeg ikke. Klarer du å vente i ni dager til, så synes jeg du skal gå til legen da, med en lapp, og virkelig forsøke å si det du tenker. Da er du myndig, og legen har da ikke lov til å varsle foreldre om noe. (men det er da greit om de får vite at du er der så de ikke melder deg savnet og sånn ;)) Hvis ikke du klarer å skrive noe så ta en utskrift av det du har skrevet her. Det bør holde i lange baner til å få ting til å skje.

Dårlig selvtillit er noe herk å med å gjøre - tro meg, jeg vet. Det går an å fikse det, men det tar tid, og det krever mye jobb med seg selv. Det er verdt det da. Tenker du noe godt om deg selv, så fokuser på det. Det dumme skal du bare ikke tenke på! Det er bare løgner du spinner i ditt eget hode for å holde deg selv nede.

Hold ut! Det finnes håp skjønner du :) Men du MÅ være ærlig med legen eller folkene i psykiatrien, enten skriftlig eller muntlig. Jeg heier på deg! Og så håper jeg du får deg den hjelpen du trenger :)
Til forsiden