Har ikke skrevet noe her inne før,men jeg sliter med sosial angst og depresjon.

I det siste har alt føles veldig meningsløst,og selv om jeg ikke ønsker å ta livet av meg så lurer jeg jo på hva som er poenget med alt.Nye problemer dukker opp og de gamle forfølger meg.

Jeg har en jobb nå som har vært veldig vanskelig for meg. Jeg jobber alene i kantine,og det har vært ganske tøft for meg. Det har vært bra for meg på mange måter,men har kommet frem til at jeg ikke klarer mer. Føler at jeg har prøvd alt jeg kan uten å få noe mer trivsel ut av det. Er såpass sliten nå at jeg jobber veldig treigt,og sliter hele tiden med dårlig samvittighet for at jeg gjerne skulle ha hatt ting ferdig før,og gjerne gjort mer. Har gått så langt at jeg enten ikke har tid til å ta pause eller ikke klarer fordi jeg ikke klarer å slappe av. Derfor får jeg ofte ikke spist noe særlig før klokken er over 15.
I tillegg er det ei som jobber innen samme bedrift på ei kantine på en annen avdeling som tydeligvis har lagt meg for hat.Baksnakker,prøver å finne ting hun kan ta meg på og generelt gjør livet surt for meg.
Noe som sliter på meg,siden jeg vil jo gjerne at folk skal like meg og være fornøyd. Ofte gråter jeg etter jobb og noen ganger nesten på jobb.

Samtidig har jeg hele tiden lurt på om jeg skal studere til høsten,og det så jeg frem til.Nå lurer jeg på hvordan jeg skal få det til. Jeg har studert før,og rotet det til med mye frem og tilbake.Noe som resulterte i at jeg har mye studielån,men ingen ferdig grad. I tillegg får jeg ikke mer studielån på grunn av rotet,så jeg føler meg ganske pessimistisk med tanke på hvordan det skal gå.
Føler meg utrolig mislykket,for jeg vil jo gjerne få til alt jeg ønsker og drømmer om.

Jeg er også så lei av å være ensom. Har en samboer,men kan ikke prate med han om alt egentlig. Jeg er jo glad for at jeg har han,men føler meg samtidig veldig ensom og alene om alt.

Går i behandling på Dps her,men jeg klarer ikke helt å åpne meg.Pynter ofte på sannheten,og later som ting er bedre enn de er.
Skulle bare ønske at alt kunne være litt lettere,men blir bare vanskeligere og jeg er 31 år og har ikke oppnådd noe.

Beklager at dette ble langt og rotete,men det er vel sånn tankene mine er for tiden.Aner ikke hva jeg vil med dette,men kanskje noen forstår.

Føler med deg. Håper det ordner seg etterhvert. Det som er lurt er å øve deg på å være mer åpen, også med behandleren din. Da får du sagt hvordan du har det. Begynn med å si at du synes det er vanskelig å åpne seg ,men at du gjerne vil få sagt hvordan du egentlig har det. Begynn med ett skritt om gangen. For hver gang du sier noe om deg selv jo lettere blir det etterhvert. Lykke til:)

Hei!
Jeg kjenner igjen mye av det du skriver. Skulle ønske jeg hadde noen gode råd. Men det er ikke lett. Kan bare si at det finnes mange flere som har det sånn. Jeg gikk også god psykolog og pyntet på sannheten så godt at jeg nesten trodde det selv.
Greide ikke innse hvordan det egentlig var.. Kjenner jeg skulle ønske jeg greide å fortelle det som det var når jeg først kom til psykolog for mange år siden. Så kanskje det kan hjelpe deg? Bare si alt som det er, få det ut.
Vi er alle mennesker som sliter med hvert vårt, og du har verdi!! Du fortjener å gjøre det du drømmer om og det du ønsker. Håper du får det til.

Ja,jeg skal prøve å være mer åpen med behandler. Vet jo at hun vil at jeg skal kunne fortelle henne alt mulig,og jeg ønsker jo det selv.Men så når jeg kommer til timen min,så er det omtrent som jeg føler at jeg skuffer henne hvis jeg forteller hvor dårlig det faktisk står til eller at jeg ikke klarte å gjøre oppgaven hun ga meg.
Så derfor glatter jeg over eller prøver å være nøytral.
Det er et problem jeg har hatt lenge.Hjemme så var det ikke normalt at jeg kunne dele ting om jeg slet og ikke hadde det bra,så jeg ble vant til å si at alt var bra selv om det ikke var det.

Håper jo at det ordner seg jeg også.Føles bare forferdelig tungt,og tvilen kommer alltid snikende.Men jeg må vel nesten bare prøve å forandre på ting.

...omtrent som å høre min historie, stillestvann. Har du begynt å studere igjen nå? Hvis du er her fortsatt, send meg gjerne en melding!

Er du glad i å skrive? Kanskje du skal ha en notatblokk med deg og skrive ned tanker/følelser av og til når de dukker opp? La behandleren din lese det? Jeg gjorde det med en tidligere kjæreste, har og gjort det til en god venn og mamma. Sliter med å åpne munnen og få ut orda når jeg skal si ting. Syns ofte det er enklere å sende en sms og si ting . Du må være litt forberedt på at det kanskje er litt flaut når du sitter der og behandleren leser det, men jeg bare gjemte ansiktet mitt til dem har lest, også når man begynner å snakke om det så glemmer man å være flau... Føler meg litt "naken".. Men når jeg ikke klarer å åpne munnen så får jeg heller skrive det. Da får jeg det i allefall ut :) og det er mye bedre enn å ha ting inni seg! :)