Dette er ikke lett...
Jeg er en fyr på straks 30, jeg vet godt at jeg har ett problem, å akseptere at jeg har ett problem er en ting, gjøre noe med det er noe annet...
Vet ikke helt hvor jeg skal begynne, jeg er påvirket nå, men samtidig fullt klar over at jeg er en taper... Min situasjon er kansje ikke spesiell, men, når prater man om slike ting?
Dette kan bli en rar post, første gangen jeg deler min situasjon... har igurnn ingen å snakke med om det.
Som sagt, straks 30, jeg har en herlig sønn med separert samboer (som har funnet en ny fyr og har det tilsynelatende bra, det er bare bra, ønsker henne bare det beste).
Jeg kjemper hver dag mot fristelsen, taper alltid.
Jeg hadde en far som var ekstrem alkoholiker (død), bestefar (død) var samme ulla... så man tenker jo fort "som far som sønn" "eplet faller ikke langt fra treet" etc...
Dette er ikke meg, jeg mener selv jeg er en sterk person med mine egne meninger og holdninger. Her er altså min svakhet. Jeg har mine teorier om hvorfor jeg går i samme fotspor som mine slektninger, virkelig hater meg selv på grunn av det.
Jeg vet hva som skjer, men greier alltiid å finne en unskyldning...
Om det er noen der ute med samme problemet så hadde det vert fint å snakke med deg, tror jeg trenger hjelp...

Å skrive dette er noe av det vanskeligste jeg har gjort, akseptere at jeg sliter... man får dystre tanker av situasjonen...

Din far og bestefar er ikke deg. Du trenger ikke lide samme skjebne.
Du er ærlig og tøff og innrømmer at du har et problem. For det første er det ikke alle som klarer det. For det andre er det et helt nødvendig for å bli bedre.

Det finnes god hjelp der ute.

En gang må være den første gangen du åpner deg. Og da er et sånt forum som dette et bra sted å begynne.
Du må ikke ha skamfølelser fordi du drikker. Da får du jo bare enda en grunn til å drikke. (Og så baller det på seg..)

Tror det er første bud; Ikke døm deg sjøl.

Klart det fins mennesker som er raske til å dømme de som ikke er like perfekte som de sjøl. Sånne folk skal du ikke bry deg om.

Ta tida for deg. Roma ble ikke bygd på en dag.:-)

Å bli klar over at en har vansker er det første skrittet og det viktigste. Så når du har bestemt deg så kan du begynne å sette deg mål. Mål er noe jeg jobber med, og jeg synes det er veldig skummelt. Så det er viktig å sette seg passe store mål. Føle litt på mestringsfølelsen underveis.
Målet mitt er å gjøre mer yoga og andre aktiviteter jeg liker. I det siste har det blitt mer yoga fordi jeg er mye hjemme alene fortiden.
Heier på deg og alle sammen!
Stor klem

Det er bra du har innsett at du har disse problemene og det er det viktigste når det gjelder denne problemstillingen.Alkohol kan være alvorlig for helsa på lang sikt fysisk.En ting er det psykiske men du må tenke på alvoret når det gjelder den fysiske helsa.Du er ikke din far el bestefar for nå som du har innrømmet høyt dette for deg selv så bør du oppsøke hjelp.Det er kjempe viktig.Du er mer disponert for avhengighet men du bør gjøre alt du kan for å finne måter å takle dette ved hjelp av behandling.Du er veldig modig.Det er modent og tøft av deg for når du innser og ser problemet det er første skritt for å få hjelp.

Åh som jeg kjenner meg igjen! Det er så mye skam i det alt sammen, å være svak og å alltid skjule, hva man føler og tenker og gjør; for seg selv og for andre. Jeg sitter her og har forstått at jeg ikke klarer holde det gående lenger, men jeg må. Jeg var der du var, til slutt slapp jeg alt og fikk hjelp. Bare de nærmeste fikk vite det. Det var det jævligste og noe av det mest fantastiske jeg har opplevd. Å bare være meg, uten noen vegger rundt. Men det jeg vet er at det er mye tyngre og mye mer jobb å holde det for seg selv, og leve som alkoholiker. Dag etter dag å tape mot seg selv, alene.
Jeg lærte masse, lærte å bli tatt vare på et øyeblikk, å vise svakhet et øyeblikk, være menneskelig. Vet ikke om dette hjelper deg, men tro meg- følelsen når man *gir opp* er den beste i verden, la noen ta vare på deg litt, og etter noen uker ser du alt tydeligere, og kjenner den der friheten som er så fantastisk.
Jeg var der for 5 år siden. for et år siden fikk jeg tilbakefall og har holdt det skjult siden da. men nå vet jeg ikke om jeg klarer en eneste dag til. Klem

Kan jeg spørre dere om en ting hva er det som gjør at dere fortsetter til tross for st dere vet hvor farlig det er.Man kan få alvorlige sykdommer og dø av dette.Så jeg bare lurer og dette er ikke noe dømming bare så dere vet hvorfor benekter folk hele veien det.Det er mye benektelse og noen vil dessverre aldri innrømme det.Har dere tanker rundt det?