Hei, noen her som har valgt å kutte kontakt med familien sin og som vil fortelle litt om det?
Noe sier meg at det er det som trengs for å kunne komme seg videre, men så er jeg alt for redd for å gjøre det alene. For kutter jeg kontakt med dem, så har jeg ingen... er redd for å ikke finne nye, gode, "bedre" folk etterpå...

Jeg har mild personlighetsforstyrrelse.. og tror egentlig at familien min har noe lignende, bare at de ikke vil endre det, og tenker at det er normalt.. det er to stk i slekten min utenom meg selv som har oppsøkt hjelp for angst, og fått personlighetsforstyrrelses diagnose.

Det samme gjelder mine "nærmeste" venner, de har alle personlighetsforstyrrelser...

Sendte deg en pm jeg.

Høres ut som du heller enn å bryte kan prøve å redusere kontakten med familien i en periode, så du kan vokse deg sterkere. Å bryte helt og brenne alle bruer kan slå hardt tilbake på deg selv.

Å få andre til å forandre seg er ofte bortkastet energi. Stak ut kursen for hvor du selv vil i ditt liv, og fokuser på det målet.

Hvordan kan brenne alle bruer slå hardt tilbake?

Har nesten ikke kontakt med dem i fra før.. de er alle veldig distanserte og når en først har kontakt er det likevel en distanse der. Er man fysisk sammen er ingen følelsesmessige åpen eller tilstede.. Det er så kaldt.

Men at vi nå har lite kontakt og er mye fra hverandre fysisk også, endrer likevel ikke mentaliten min, liksom.
For det er som om mentalt er jeg fortsatt "med dem".. /som dem

Ble litt rotete, og veldig vanskelig å sette ord på så vet ikke om det var forståelig..

Men prøver jo det å stake ut kursen for mitt liv og fokusere på det, men er så vanskelig alene og med den enorme usikkerheten som har vart helt siden barndom, pga mangel på omsorg osv...

Ja, det er en vanskelig situasjon du er i, det skjønner jeg.

Du sier ikke konkret hva du legger i å bryte kontakten med familien din. Hva det i praksis innebærer, hvordan du tenker gjøre det. Mitt råd er å gå stille i dørene om det, ikke proklamere det høyt og hardt. Sørge for at du kan ta opp igjen kontakten senere når du er sterkere.

Hvordan det å bryte med dem kan slå tilbake, det kan være mange måter. De fleste som blir forlatt vil ofte ha en eller flere negative reaksjoner på det, og kan komme til å rette sin frustrasjon mot deg. Det er vanskelig for meg å si hvordan akkurat dine familiemedlemmer vil reagere og agere.

Du sier at du står helt alene. Det første du bør fokusere på er å finne deg noen støttespillere, som helsepersonell og lavterskeltilbud i kommunen du bor i. Du sier ikke hvilken alder du er i, om du går under f eks tilbud fra helsesykepleier, sosiallærer eller lignende. Du trenger åpenbart trygge voksne i livet ditt. Prøv å finne noen slike, om ikke annet i en overgangsfase. Akutt kan du også ringe hjelpetjenesten her på mental helse, de har tlf nr oppgitt på siden. De har også chat, som du ser i bobla til høyre på skjermen. Hvis du ikke oppnår det du ønsker med en gang, prøv igjen.

Jeg må gjøre noe annet nå, og kan neppe svare deg videre, men det er mange andre på denne nettsiden som ofte kommer med gode råd. Ønsker deg alt godt og håper du får det bedre. Husk at du er et flott menneske som vil ha et godt liv og tar grep for å få det til!

Jeg brøt all kontakt med de fleste familiemedlemmer i en periode - og jeg var tydelig på hvorfor. Etter ca. et halvt år endret de holdning, så det var tydeligvis det som måtte til.

Det finnes mange mennesker som har brutt kontakten med familien permanent, og lever fint med det.

Vil du vite mer, kan du sende meg en melding.

Jeg har lært at går aldri an bryte kontakt for alltid med dem. Du har en kobling til dem uansett om vil eller ikke. Du kan i stede velge holde en midlertidig avstand fra dem for å vokse og fokusere på å heale deg selv, men før eller siden vil du måtte ha noe å gjøre med dem igjen om du vil eller ikke. Dere har de samme forfedre og bærer samme gener.

Generasjonstraume

Jeg har ikke kutta hele familien, men valgte å kutte ut pappa og da kom resten av familien på han sin side og kuttet ut meg. Heldigvis for meg hadde jeg jo mamma og mammas side, men som en pappajente som liten var det tungt, men etter 4 år uten han innser jeg at jeg har det bedre uten han til tross for at jeg fortsatt savner han en del. Gjør det som føles riktig for deg. Jeg kan alltids være en støttende hånd om du skulle trenge, uansett hva du velger å gjøre <3

Hei Recoveringpbd.
Skjønnar at du vil kutte kontakten "fordi det er så kaldt". Har kutta kontakten med nokon i familien min av samme grunn, men ikkje alle.

Det er dessverre veldig vanskeleg å stå aleine. Trur det viktigste er at du prøver å finne nye arenaer og nye folk å møte. Familien din har nok trykt deg ned, og det har dessverre prega deg.

Skjønnar at det er eit dilemma du står i.
Husk at det er ditt valg. Sikkert smart å kjenne på det og å ta valget sjøl..