Jeg ønsker å dele tanker og erfaringer med andre som har denne diagnosen. jeg er kvinne, 35 år, har familie og er i midlertidig jobb.

Hei! Jeg er en mann i tidlig 30 åra som sliter med det samme. Jeg er ikke like heldig som deg med familie, bor alene og sliter med å komme meg inn i arbeidslivet. Det å være rundt mennesker hele dagen sliter på psyken og kjenner jeg blir mer og mer utslitt..ønsker å ha litt kontakt med folk noen timer i uka men resten er det godt å være alene og føle seg "trygg" og avslappet...ønsker gjerne å snakke med deg:)

Jeg er en mann på 40 som også har unvikende personlighetsforstyrrelse. Så jeg blomstrer soialt,neida kødda:)

Jeg er ung ufør familieløs osv. Har heldigvis fått et par gode venner og et miljø å være i,men skal prøve å komme meg videre i livet og.

Prøver å kommer meg ut på trygge steder og få litt kontakt der.
Har kommet i et veldig godt terapimiljø med trygge rammer og mye utfoldelse og lek. Fint å dele tanker og sånt.
Jeg legger dere til som venner.

Jeg er en mann på 37 år som også har engstelig unnvikende pf.
Har alltid ønsket å ha noen å snakke med som sliter litt med noe av det samme.
Jeg er ung ufør,er gift og har famile....heldig med andre ord ;-)
Nå er jo alle mennesker forskjellige og takler sine problemer på forskjellige måter,men det å ha en felles lidelse vil jo gjøre att man lettere forstår hva man snakker om.
Jeg liker ikke og være sosial over lengere tid,blir da fort sliten og til og med kanskje litt rar i hodet (he he).
Men liker og være sosial og omgås folk jeg kjenner og som jeg vet ikke dømmer meg opp og ned i mente.
Har du lyst til å prate med meg så send meg gjerne en mld ....

Hei alle sammen, jeg er ny her. Jeg er en dame på 42 år så da er jeg sikkert eldre enn de fleste antar jeg. Og helt bak mål når det gjelder moderne teknikk, skjønner rett og slett ikke hvordan jeg skal legge til eventuelle nye venner engang... Har til og med Taste mobil telefon ha ha mye selv ironi. Kjempefint hvis noen vil prate med meg.

Jeg er ei dame som har passert førti, har to unger, går i gruppeterapi siden ett visst antall år tilbake. Jeg er delvis i arbeid men er nå på tuppa igjen og ønsker å bare melde meg ut av arbeidslivet, iallefall for en lang stund og etterhvert muligens bytte yrke. Jeg ønsker å begynne dele og ta imot andres erfaringer og historier. Brukernavnet mitt er ment å være ironisk :) Hyggelig om noen legger meg til ung som gammel.

Jeg skvatt litt da jeg så det forrige innlegget her... Vi er altså to forskjellige personer, hvis noen lurte.

hei, ensomhet er bare forferdelig..og er lei så ligger dere til som venner

Mange som vil ha meg som venner men få som skriver tilbake. Her på sidetmedord er di en eneste stor vennnegjeng. Åreit å lese om dere karer og kvinner her er det ting jeg kjenner igjen ja. Og ensomhet er noe dritt,det merker jeg hver dag. Har man falt ut har man falt ut, kan være så godt menneske man bare orker kommer ikke inn igjen til venner felleskap og samhold. Sånn er det bare.

Er det noen her inne som har egen oppfatning/mening om hvordan disse to diagnosene henger sammen? er sosial angst det som utvikler seg til personlighetsforstyrrelse? -er det håp å komme seg ut av det? eller kan en lære seg å bli bedre?
Hva har vært nyttig for dere for å komme videre?

Jeg har så lenge jeg kan huske vært sjenert, innesluttet, snakker ikke med andre, men jeg har alltid prøvd å delta sosialt, for å prøve å lære meg å være naturlig, Men det ble fort "vanskelig" og jeg trakk meg unna. Dette har vært min kamp mer eller mindre hele livet, det å føle seg normal!!? jeg har levd stort sett alene, med avbrudd av et samboerskap som varte i kortere perioder (av og på) i tiden da jeg var 21 til jeg 34. stort sett handler disse bruddene om at jeg ikke klarte hevde meg selv, eller å si fra hva jeg trengte, ville eller ønsket. Jeg lot meg utnytte, og var naiv.. nærhet var bare pinlig og det ble ikke særlig bedre med tiden. til slutt brøt jeg tvert med av-og-på -samboeren, begynte på skole og slet meg ut i forsøket på å skaffe meg en utdannelse. Fikk etterhvert jobb og store utfordringer med å omsette teori til praksis, men det verste var det å forholde seg til kolleger. Jeg jobbet og sto på alt for mye, langt utover hva jeg egentlig hadde ork til, men jeg følte alltid at jeg gjorde for lite, lærte for sakte, så etter hvert mistet jeg helt den lille selvtilliten jeg hadde, ble mer og mer sliten og etterhvert så syk at jeg var borte fra jobben i to år.
Jeg har prøvd å komme tilbake i jobben i snart 18 måneder, men er på vei å innse at jeg trenger total hvile, ingen krav, tidsfrister, Jeg har nok med meg selv.

Er det noen som kan dele erfaring med møte med NAV og diagnosen unnvikende pf.?
håper på tilbakemeldinger av alle slag :)

Hei alle sammen!

Vet det desverre er lite folk på dette fantastiske forumet.
Jeg har diagnose ADHD,OCD og unnvikende PF. ocd og unvikkende PF har jeg nylig fått, adhd har jeg hatt siden jeg var guttunge(er nå 25år)

Er det noen som har erfaring med denne/disse diagnosene ?? samt medisiner og møte med nav?

Driver nå å trapper opp på Cipralex
Går også på ritalin og innsovningstabl på kvelden.

Noen som vil dele eller bli venner?


Anders

Hei!
Jeg er en kvinne 52 år, som ønsker å møte andre med upf. Uansett alder. Jeg bor i Buskerud, og har ingen nære venner. Har mann og barn, men bor ikke sammen med dem. Det hadde vært spennende å se om vennskap med andre i samme båt kunne være sosialt utviklende for oss begge / alle. Jeg ønsker meg venner, men tror bare det vil fungere med andre som er som meg.

Hei!
Jeg er en kvinne 52 år, som ønsker å møte andre med upf. Uansett alder. Jeg bor i Buskerud, og har ingen nære venner. Har mann og barn, men bor ikke sammen med dem. Det hadde vært spennende å se om vennskap med andre i samme båt kunne være sosialt utviklende for oss begge / alle. Jeg ønsker meg venner, men tror bare det vil fungere med andre som er som meg.

Hei! Mann på 41 år her. Kaster meg på her og melder meg på. Er helt klar for å treffe nye bekjentskaper i samme båt (upf). Har heller ingen nære venner. Er bosatt i trøndelag men det et ingen hindring at det er litt reisevei for nye bekjentskaper. Har kone og barn.

Hei
En kar på 55 som bor alene og som har UPF og har mange tunge dager. Bor i Tr lag da.
Har svært få å vaære sammem med og ingen med UPF.
Jobber men det blir ofte tøffe dager og helt utslitt når en kommer hjem.
Hadde vært fint å møte andre med samme utfordringene.
Fint om noen vil ha kontakt

Hei. Jeg har ikke diagnosen UPF, men mange av symtomene. I tillegg til andre problemområder.. Jeg er 44 år, alenemor til to ungdommer. Glad i dyr og natur,og gå turer i skogen. Sosialt sliter jeg, og trives best alene. Men savner gode venner,som kan forstå meg..
Familie og venner blir fjernere og fjernere.. Kanskje det finnes noen her,er litt spent:)

Hei
Har samme diagnose.
Unnvikende personlighetsforstyrrelse.
Er en mann på 34.

Er heldig da jeg har jobb, og nok gode venner til at det sosiale minus det romantiske blir dekket.
Fikk diagnosen for 1 1/2 år siden i en alder av 33 etter å endelig ha bedt om hjelp etter mange år med depresjon.

Har gått 6mnd på cipralex som jeg føler hjalp litt, men skal egentlig slutte om en uke. Noen erfaringer med det?

Det som også har hjulpet meg mye til å slappe av var gruppeterapi på psykologkontoret her i Bergen.