Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

foreldreløse voksne uten barn?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

foreldreløse voksne uten barn?

feb 19 2013 - 14:31
Jeg er en mann på 27 år som bor i oslo. Min mor og siste forelder døde i 2010, og alle besteforeldre er forlengst døde. Jeg går til psykolog og bearbeider det sånn sett, men lurer på om det er andre der ute som har det på samme måte. jeg tror det, selv om jeg ikke håper det.

De fleste jeg kjenner har som regel begge foreldre i live, og gjerne et par besteforeldre. (Unntaket er min storebror, men har flyttet utenlands, og er et kapittel for seg selv som jeg prater nok om med psykologen).

Jeg har forsøkt å finne ut om dette på nettet, men har ikke kommet over noe. Jeg vil på en måte møte andre som har det på samme måte, for det er den verste følelsen, å ikke bli forstått. jeg vet at det er mulig å forstå andre med problemer som er forskjellig fra ens egne, men jeg vet ikke, det er noe lindrende med å utforske felles skjebner.
Avatar

Begge mine foreldre er døde.

feb 19 2013 - 19:23
Hei:) du er ikke alene! Mine foreldre døde får 5år siden, jeg var da 27år. Mamma døde brått og uventet og 7mnd seinere døde min far av blodpropp. Det vondt å miste sine foreldre og vi trenger dem selv om vi er voksne. Min mamma var liksom en klippe for meg, et sted jeg kunne dra til når livet var for tøft, vat mitt fristed. Det tomt i livet uten henne og ikke minst ensomt. Men heldigvis har jeg en søster som betyr alt for meg:) min mor var alenebarn, har derfor ingen onkler/tanter,kusine eller fetter.. Liten familie. Mine besteforeldre lever ennå, 88år, har liten kontakt, så er kun mitt barn og min søster som er min familie. Det er nok flere som oss som er foreldreløse. Jeg er glad det skjedde som voksen og ikke da jeg var barn, har tross alt mange gode minner:) de må man ta vare på og være takknemlig for! :)
Avatar

takk for svar!

feb 19 2013 - 19:41
Det må ha vært utrolig tøft å miste dem begge så brått, så tett. mindre enn et år mellom! Jeg klarer ikke å forestille meg hvordan det må ha vært.

Mine døde til forskjell fra dine av litt mer langtekkelig kreft. min far da jeg var 14, etter 5 års sykdom, og min mor da jeg var 25, etter 1+1/2 års sykdom. Mine minner er kanskje litt mer kompliserte av den grunn, jeg vet ikke. Jeg hadde ikke så god kontakt med min mor, som det virker som om du hadde.

Jeg ser jeg er heldig som har en onkel og en tante, og noen fetre og kusiner. Jeg har klart å få kontakt med dem etter at min mor døde, men uansett hvor bra det blir, er det jo ikke det samme. De har sine familier.

Du har en søster som betyr mye for deg, og et barn, om jeg leste riktig! Det jeg har skjønt er at man må glede seg over det man har, og ikke det man har mistet. Jeg har et stykke igjen før jeg ser på det på den måten selv.

Jeg er liksom på høyden av livet, og skal liksom klare ting. Men jeg henger meg stadig opp i at andre rundt meg har foreldre som hjelper dem, med små og store ting. Har lett for, når jeg blir lei meg, å tenke at hadde jeg hatt foreldre hadde jeg hatt det lettere. Det er jo godt mulig at det stemmer, men det er ikke noe som hjelper meg.

Du har mange smilefjes og virker positiv. Jeg unner deg det og lurer på hvordan du holder humøret oppe? Hvor lang tid gikk det før du følte deg "normal" igjen? Før du fungerte.
Avatar

Uten foreldre.

feb 21 2013 - 03:52
Hei. Du er nok ikke alene om dette nei, det er nok ganske mange som ikke har foreldre i live. Jeg selv mistet begge mine foreldre i 1990, jeg var da 22 år og begge døde med litt over tre mnd mellomrom, og jeg kan trygt si at det var det tøffeste året i mitt liv. Selv om jeg igrunn var voksen den gang så føltes det veldig vanskelig, for uansett så er jo foreldrene de nermeste en har, og som skal være der og støtte en i forskjellige situasjoner. Jeg har heller ikke besteforeldre, tanter eller onkler i live lenger. Har endel søskenbarn, men har ikke så mye kontakt med de. Jeg har fem søsken, men lite kontakt med de også, så den eneste jeg har er min kone, og vi har heller ikke barn. Så følelsen av å være ganske alene kommer jo ofte. Heldigvis har jeg klart å forsone meg med at livet er ikke alltid rettferdig, en må bare gjøre det beste en kan utfra de forutsetningene en har :-)
Avatar

Hei

feb 24 2013 - 10:08
For meg hjalp det å få avstand, tid legger sår.. Stemmer for meg. Det har gått 5år og livet går faktisk videre. Sorgen kommer snikende noen ganger og savnet, da gråter jeg litt og får det ut. Det første året var vond og tung, da var det godt å prate med hjelpeapparatet og min søs. Jeg har blitt sterkere , tåler mer og voks som mennesket etter mine foreldre døde, så det har vært mye som har skjedd, med død tvinges man til å se over verdiene sine, mening med livet, blir takknemlig ect man våkner opp! Før levde jeg i dvale, trodde døden ikke gjaldt meg og mine. En oppvåkning og min nye sjangse til å leve livet mitt og være mer selvstendig:) det ble tid får ettertanke og gå videre, min mamma ville ha ønsket meg et godt liv og ikke være sorg hele tiden. Det hjelper meg å vite og jeg tror de er med meg of det er en trøst:) og vi ses igjen når min tid er inne! Derfor kan jeg er positiv og jeg har det godt tross tomrommet og savnet. Jeg godtar savnet og døden, det er naturlig, slik skal det være:)
Til forsiden