Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

dame 45 hedemarking Venneløs

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

dame 45 hedemarking Venneløs

sep 15 2013 - 17:17
Høres deprimerende ut og det er det, men kansje det funker å strekke ut en arm og si hei
Er noe som heter felles sjebne felles trøst...
Og jeg vill ikke dag ut og dag inn sitte i mitt rede på brøttum, plassen gud glemte og fanden forlot

Jeg sliter med så magt... depresjon,angst og i peroder med maten....

Hobbyene mine er hondarbeid ( noen sier jeg er flink) Dyr ( har både hund og katter) Er mamma annen hver uke og jeg elsker barna mine men jeg har liksom ikke noe liv uten om det....

Hadde liksom vært godt å klare å få seg noe som ligner nettverk....

Og dere overse skrivefeilen

Nuttidamen
Avatar

Hei.

sep 15 2013 - 22:18
Forstår deg veldig godt, er vennløs sjøl og jeg er 20 år
gammel - da sier det litt om hvor vanskelig det er å komme
i kontakt med noen. Iallefall for vi som ikke kan gå skole
eller jobbe, hva skal vi ta oss til? Ting blir bedre med tiden,
så lenge en jobber for det, det vet jeg, men er ufattelig tøft
og trist å ikke ha en eneste venn her i livet.

Det er ikke bare bare å skulle gå ut og snakke med mennesker,
for slik fungerer det ikke. På skole og i jobb er en ofte nødt til
å kjenne mennesker fra før, om du er endel av noe - ellers sitter
man i det. Har sjøl prøvd mye tidligere og gitt noe av meg selv,
men det når ikke inn til så mange. Det er også overraskende
mange på min alder som ikke har en eneste venn, samt mange
på din egen alder og eldre.


Det er fint at noen liker ditt håndarbeid, at du har unger å styre med
og dine kjæledyr, men alikevel forstår jeg at mangelen på en venn
er veldig sårt. Det er alltid en venn for alle der ute, tenker jeg, men
de er så fryktelig vanskelig å finne.

Du kan skrive med meg om du ønsker det selv, jeg er iallefall her
om du ønsker å dele noen erfaringer eller om du vil snakke om
noe annet.

Mvh M.
Avatar

Til febuary

sep 15 2013 - 22:50
Ble glad for du svarte,men ikke glad for en så ung person sliter med venner og relasjoner...
Det er sandt at du får sosial omgang når du jobber/ går på skolen.....

Det med ikke å ha venner er ikke noe enkelt.....

Mange sier man må være sin egen beste venn....

Tror ikke helt de har opplevd skoa mine, dåg jeg vil ikke at noen skal gå i mine sko.... for da måtte jeg gå i andres og kan hende glade sko er vanskeligere for en i begredelige.... Skal jo takle det også....

Er man vant med smerte er det å være smertefri er faktisk vanskelig det også

Håper det jelper med felleskapet her... syns i alle fall det ikke er fult så tomt
Avatar

Svar til dame 45

sep 16 2013 - 00:21
Hei,

Ensomhet er mye større utbredt her til lands enn mange skal ha det til. Bare se litt på antallet her inne så skjønner man. Men det er kanskje ikke så rart at folk her til lands lider av depresjoner og ensomhet, alle er så si isolerte i sine respektive boliger. De som bor alene og lite sosialt anlagt, taper mest på det selvsagt. Hva er så løsningen? En ny antiensomhetslov? Større kultur tilbud til de ensomme? Eller kan vi som befolkning hjelpe hverandre ved å bare være grunnleggende vennlige mot hverandre gjennom å ta noe få grep? Er det virkelig så vanskelig? Svare er dessverre enklere sagt enn gjort.

Om man tar en titt på f eks Spania hvor de også blant har problemer med ledighet, så ser man at det er mye mer liv og happyness i gatene og bakgårder der. Har også sett det samme i flere andre land med andre samfunssytemer og økonomi. Hva har de som vi ikke har som gjør dem mer lykkelig.....? Er det kanskje noe med tenkemåten å gjøre...

Uansett synes jeg du er flink som driver med hobby til tross for din ensomhet. Har selv en mor som dessverre grunnet sykdom ikke får vært så aktiv, og det smerter, for jeg skulle virkelig ønske at hun kunne brukt siste del av livet til å reise og oppleve verden, finne på hobbyer som hun gjorde før hun ble syk. Så sånn sett er du heldig som kan gjøre ting du liker.

Løsningen på ensomhetssituasjon er å bryte ut av det. Da må du bare oppsøke sosiale arenaer innenfor din interessefelt. Det er sikkert ikke lett, men du må bare hoppe ut i det. F eks melde deg inn på en danse/sving/vals klubb. Hvis det er din greie. Mosjoner dagelig samt sett opp en kostholdsplan med vekt på proteiner og sunt fett, bær og nøtter, helkorn, rene produkter, lite sukker og ikke raske karbohydrater.

Håper du treffer noen her fra ditt området som du kan finne på noe hyggelig med :)







Avatar

LoveRomanianHouseMusic

sep 16 2013 - 00:37

Ja det var veldigmye vettugt i det du skrev, og det gikk veldig greit ei stund .. var på strikkekafeer og andre ting... Hadde jevnlig voksenkontakt...

Så har du den dere hersens sosiale angsten.... og de gufne følelsene og all gørra i forbinelse men sån psykegreier og meneskers " bare ta deg samen" og " det er vel ikke så ille"

Er i grunn vant med at det er slik men skule bare hadt den honda å leie i litt ut av den mørke skogen av sosial angst og meningsløshet...
Avatar

Svar.

sep 16 2013 - 13:24
Ja jeg vet ikke om svaret mitt var så
motiverende, men det var mye sant i det
og jeg vet iallefall hvordan det er å
være uten en venn. Jeg er ung og du er
eldre og det spiller egentlig ingen rolle,
for det viktige er at vi alle har noe
trivsel i hverdagen. Og det tror jeg
inderlig på at du har og du har også noen
lyspunkter, men det blir gjerne så tungt
å tenke på den usosiale biten.

Jeg kan tro på at en er nødt til å være
ens egen beste venn, at det i det minste
styrker det bilde en har av en selv og
man takler kanskje de ensomme dagene greit
alikevel, men jeg må jo innrømme at heller
ikke jeg er min egen beste venn - langt
der ifra. Vi jobber jo sakte og sikkert
med saken da.

Jeg har iallefall opplevd at det er viktig
å ha noe familie, det er viktig for meg
med kjæresten, men det er noe som mangler
her i livet og det er en eneste venn.
Man vil vel være der ute i samfunnet, se
og bli sett. Det er jo absolutt ikke så
rart at en ønsker det.

Det aller tryggeste når en er deprimert,
er faktisk den tunge stunden - når en
ikke er vant til noe annet. Da vil det
såklart virke skummelt på den andre siden.
Man kan jo ikke bare være en av delene
heller, for det er ingen der ute som hele
tiden er glad, selvom det noen ganger kan
virke slik. Man vil så gjerne ha det godt,
smile og kunne le, men så kan det virke
utrygt med en forandring. Den må komme
sakte, men sikkert.

Jeg forstår veldig godt det du skriver her,
jeg føler på endel av det samme selv.

Sjøl må jeg innrømme jeg ikke har merket
noe til felleskapet, men jeg holder meg
litt i bakgrunn. Svarer litt her og der
en sjelden gang. Er så utrolig godt å
utveksle brev med mennesker som kan se noe
av det samme som en ser selv. Det er også
veldig fint å lære noe nytt av andre og
at mennesker generelt egentlig er ganske
så ulike. Det er lettere å ta til seg ting
når en skriver også.

Håper du finner noen her inne du kan få
god kontakt med og at du ellers får en fin
dag.

Mvh M.
Avatar

Febryary

sep 16 2013 - 15:52
Sente fårespørsel......
Til forsiden