Jeg er ei jente på 26 år, som i tiden vi er i har kjent mer og mer på ensomheten uten å ha noen vennskap. Særlig når man i media ser andre mennesker som syns det er vanskelig å bare kunne se 5 av vennene sine samtidig, og må bare 2 av vennene sine og et max antall nærkontakter. Jeg forstår så godt at dem syns det er vanskelig, men hva med oss? Hva med oss som ikke har 5 venner å finne på ting med, som ikke engang har 2 venner?

Jeg kjenner mye på ensomhet, og har prøvd så mange ganger å få til vennskap, bli kjent med noen de siste 6 årene , men det går ikke veien. Kjenner også mye på det når min samboer finner på ting med sine venner (filmkveld, pizzakveld, fest i ny og ne) at det er ekstra sårt at jeg ikke har egne venner å invitere på ting. Føler meg gjerne som ett 5hjul på vogna når jeg valser etter. Jeg får selvsagt med, men føler meg utilpass når dem er hans venner og de kommer uten partner, også sitter jeg der... Ender opp med å sette meg i en annen etasje og game for å glemme litt av ensomheten.

Kanskje det er noen flere sør i landet vårt som også kunne tenke seg flere vennskap? Som kanskje også kjenner litt på det at man ikke har en venn?

Sendt deg pm:)

Kjenner meg veldig godt igjen. Hvor bor du? :)

Ser nicket ditt som er hunderrare . Du er nok ikke rar, bare mangler noen venner :) Hilsen en i samme situasjon

Jente 25 fra Kristiansand. Kjenner meg veldig igjen i det å føle seg ensom, har noen venner som jeg treffer her og der, men de har liksom sitt. Jeg er hjemmeværende for tiden og dagene kan bli lange. Har samboer men han har også jobb, sine aktiviteter og venner. Jeg liker også å game så gjerne ta kontakt, plutselig kan vi kanskje få til å game sammen :)

Jeg har selv ingen venner, ikke hatt dette siden ungdomstiden. Jeg er alene hver eneste dag. Jeg feller ørten tårer og kan ikke huske sist gang jeg gikk en dag uten å gråte.. dette er utrolig sårt, når man ser hvor langt alle andre på sin alder har kommet med leilighet, kjærlighet og enkelte til og med fått barn og planlegger bryllup. Når man har dette på toppen av andre psykiske plager som gjør tilstanden verre, da synker man raskere og raskere, og muren for å ikke bli såret pga omverdenen blir stadig høyere. Jeg har bygget en kraftig mur rundt meg, etter flere avslag og følelsen av å aldri være bra nok på noe hold... aldri føle mestring og glede, nærhet eller kjærlighet.