Hei, jeg er en mann på snart 26 år. for kun 13 dager siden idag tok moren min veldig uvented sitt eget liv. Ikke nok med det var det jeg som desverre var personen som fant henne når jeg kom hjem fra jobb ettersom vi bodde sammen, det var et syn jeg sliter ekstremt med nå og en scene som spilles om og om igjen i hue, og må nå selv inn i psykiatrien, Og har jo også mistet min største støttespiller.
Jeg er av den oppfatningen at alle vil selvfølgelig forstå at dette er fælt og trist, men tror ingen kan tenke seg åssen dette er med mindre man har opplevd det samme selv, derfor tenkte jeg å høre her om det finnes noen som har opplevd det samme som ønsker å snakke litt om dette? Kanskje har man flere ting til felles og kan bli venner også hadde ikke skadet det heller.
Ikke lett å skrive om dette her eller snakke om dette med andre men det er noe som må til om man skal klare å komme seg igjennom dette.

Syns det er trist at dette innlegget står ubesvart. Er det ingen med lignende opplevelser som kan svare Danny900?

Vet ikke om du har gjort det enda, men det kan være en ide å skrive annonsen på pårørendesiden. Tror du har rett i at en ikke helt kan sette seg inn i hvordan det oppleves det du har opplevd.
Hilsen en med mye empati.

Hei, kan gjerne skrive med deg om dette. Er helt ny på dette, så kan ikke all verden. Veldig trist og høre hvordan du har det! Det du går igjennom nå er veldig tungt og vanskelig, og er noe man ikke klarer alene ofte.

Jeg har opplevd det samme som deg.
Fant min kjære samboer for 5 år siden da smerten hennes ble for mye å bære. Har ikke pratet noe særlig om dette med andre enn fagfolk. Men kan gjerne ta en prat med deg. Jeg vet alt ser mørkt ut nå. At det føles som om bildene i hodet aldri skal forsvinne. Alle spørsmålene du skulle hatt svar på... Det aller viktigste du må vite her hvis du velger å ikke ta kontakt er at det blir bedre. Det blir lettere. Bildene vil bli svakere med tiden. Du må aldri gi opp. Det gjorde nesten jeg. Ta vare på deg selv. Ta gjerne kontakt.
Mvh Glenn