Et problem som stadig vekk hjemsøker meg er at jeg fort faller mellom to stoler. Blandt likesinnede mtp psykisk sykdom så føler jeg ofte at det blir litt for mye fokus og prat om sykdom, medisinering, begrensninger, diagnoser. Det tynger meg veldig, da jeg heller ønsker å se på hva som er bra i livet og hva vi faktisk kan få til (selv om det er lite). Gjennom årenes løp har jeg lært meg teknikker som gjør at jeg ser lysere på livet enn hva jeg gjorde tidligere, til tross for at jeg er syk og har måttet vinke farvel til mange planer og drømmer jeg hadde for livet mitt.

På den andre siden synes jeg også det er vanskelig å omgås "vanlige" mennesker som har lite eller ingen innsikt i psykisk sykdom. Deres hårete mål, tempo og ambisjoner i livet blir naturlig nok alt for mye for en med psykiske lidelser. Har lagt spesielt godt merke til det når det kommet til dating osv, at spriket rett og slett blir for stort.

Jeg synes det er vanskelig å finne mennesker som ligger midt mellom disse to gruppene. Tenkte derfor å høre her inne om noen kjenner seg igjen. Hadde vært godt å komme i kontakt med noen som vet hvordan det er å være psykisk syk, men som samtidig har litt samme motivasjonen og innstilling som meg.

Ferdig med dating delen, men helt enig med deg. Enten blir det bare prat om sjukdom eller så opplever man at folk går forsiktig rundt meg. Hadde vært digg å bare kunne prate om løst og fast samtidig som man forstår hvorfor samtalepartneren virker litt Off i dag.

Hei.

Jeg er på samme stadiet som deg. Jeg har jobbet med mye i livet, nå ønsker jeg venner som forstår hvordan det er å ha en dårlig dag, men også samtidg kan finne på hyggelig og koselige ting sammen med. Men det er ikke lett. For når jeg blir kjent med folk, så bruker dem meg som en dass, dem tømmer seg på meg. Men hvis jeg har behov fornå fortelle litt, så er man ikke int.
Så tenkte å finne "friske" venner, men de er litt for på for meg. Og de fortsår ikke heller hvordan det er å ha en dårlig dag innimellom. Så hva gjør man da? Og hvor finner man disse likesinnende menneskene?

Hei, sier d samme

Vi er visst mange i samme båt, der. For jeg kan også føle på det samme. Jeg tror da det også handler om å greie å sette grenser for seg selv, at når en greier det, så blir det enklere, både å være med folk som har litt forskjellig i bakgrunnen sin, og de som ikke har det. For meg har det iallfall blitt mye bedre de siste årene. Også fordi jeg har blitt flinkere til å kjenne etter hvilke folk som gjør meg godt og ikke, og velge selv hvem jeg vil ha så og så mye kontakt med, men også fordi jeg har blitt flinkere til å ta vare på meg selv og gjøre gode ting for meg selv, istedenfor å ønske at noen skal gjøre ting for meg, hvis dere skjønner.

Det sikkert lurt å tenke over hvordan en selv er med andre, f.eks. om en begynner å fortelle mye eller har veldig behov for å gjøre det selv. Da er det kanskje det en må jobbe med først? Jeg hadde et veldig behov for det før, slik at samtalene med folk etterhvert ble dominert av det, men nå er det andre ting som har hjulpet meg til å greie å ha fokus på andre ting når jeg er med folk. Også fordi jeg ønsker det, og får glede av det.