Skulle gjerne hatt en venn som forstår hvordan det er å være kronisk syk.
Jeg er ei dame på 30, gift og har barn. Sliter med å mestre hverdagen, og skulle gjerne ha snakket med noen som forstår hvordan det er. Sliter i tillegg med sosial angst.
Både familie og venner har tatt avstand og det er så utrolig sårt når den eneste som tror på at en er syk er fastlegen. Ta gjerne kontakt.

Hei Cascidaa. Jeg er selv utbrent og kjenner på det du nevner.

Synes ikke nødvendigvis at venner tar avstand, men jeg klarer ikke lenger å henge med!

I dag tidlig så jeg på meg selv som en bil som er gått tom for bensin midt i ørkenen. Hva skal en så gjøre? På en side er det litt skummelt fordi en kan risikere å sulte ihjel. Samtidig så tror jeg det finnes mange mennesker som vil hjelpe, om en klarer å få sendt ut et røyksignal eller finne noen som har kapasitet til å støtte en.

Har du noe erfaring med kirke eller menigheter? Liker du å gå på kafe eller den slags? Kanskje det er på tide med nye venner om de ikke er der for deg slik som du faktisk trenger?

Fint å skrive til deg.

Jeg vet ikke til hvor stor nytte det er, men jeg vil be Gud om at han gir deg nye kontakter og støttespillere i ditt liv som gir deg næring og påfyll! Amen.

Jeg er selv kronisk syk og synes hverdagen kan være vanskelig å mestre, både sosialt og ellers. Vanskelig å henge med og vanskelig å gjøre seg forstått når ingen av plagene vises på utsiden. Gjort noen erfaringer opp gjennom årene da, som kanskje kan være til hjelp for andre. Blir gjerne kjent med flere i samme/lignende situasjon :) Er 29

I mitt nærområde arrangerer ME-foreningen noen uformelle sosiale "likepersontreff" (dessverre på vent pga. koronavirus). Intet krav til medlemsskap. Treffene har jeg glede av. Vi deler erfaringer og snakker om alt mulig i rolige omgivelser. Det fine er at deltagerne umiddelbart har forståelse for hverandres utfordringer og støtter hverandre. Kanskje finnes det i ditt område?

Jeg har ME. Har vært syk i 12 år. Ta gjerne kontakt om du vil:-)

Jeg forstår godt hvordan det er og føle man aldri strekker til, og bli mistrodd ikke minst... Er under påvente om mer utredning, veldig overbevist om at det er ME jeg har, eller en eller annen form for utmattelsessyndrom. Har vært veldig utmattet i lang tid med perioder som bare er helt ekstreme og jeg ikke strekker til på noe.

Føler meg veldig ensom, og syns det er vanskelig når ingen forstår en og bare svarer at man må komme seg ut og prøve å gjør det beste ut av det. Har vært gjennom mye, og klarer ikke lengre ta vare på folk rundt meg som ikke klarer godta at jeg ikke kan være med på alt. Trenger likesinnede mennesker rundt meg kjenner jeg som går igjennom noe ala det samme. Er 24 år, fra Sørlandet, voksen av meg vil jeg selv tro (haha). Har samboer og går på Aap så trenger noe å fylle dagene mine med. Bare å ta kontakt, kanskje vi kan hjelpe hverandre :)