Ok, så jeg kan vedgå det - jeg har jo venner. Sånn sett er jeg kanskje heldig, selv om egentlig burde det vært noe alle hadde. Men den stadige følelsen at jeg stod igjen i ringen alene, og de bare pakket og dro uten å si noe eller ble fraværende med egne ting er plagsom. Eller de ble gravid, eller foreldre - det tar tid, men de velger noe annet vekk. Er det lov å føle det er vondt?

Kan jo også være jeg har valgt feil venner - de med allerede mye bagasje, eller de som hadde mange å velge mellom og jeg med min var ikke like mye verdt, ønskelig, for ærlig - kanskje nyttårsforsett får bli å si ifra mindre. Man kan anta mange grunner, lete etter mønster eller grunner for å forklare tilfeldigheter som skjer. Men uten de antakelsene så blir ting tyngre for du innser hvor alene du er i et liv der sjansene egentlig er mer mot deg enn med deg. Jeg skal sånn sett gledelig innrømme jeg virkelig ønsker meg hund og håper få det snart - må tydeligvis bare stabilisere meg litt mer og livet med disse uforutsigbarhetene.

Men noen med behov for en venn av mannlig kjønn? Er snart 30, men tror ikke alder spiller rolle egentlig, mer hva du har i hodet.