Jeg er en jente på 19 år som ikke vet hva jeg skal gjøre. Følelsen av å fullføre livet er ikke tilstede. Den følelsen av å ha noe å se mot, et mål ev noe slag, er ikke der. Det eneste målet jeg har med livet er å dø !

Jeg lider av mye rart, som jeg har selverklært, for jeg klarer ikke å snakke med noen lege eller psykolog om det. Depresjon, sosial angst, og selvmordstanker er noe jeg prøver å overleve hver dag. Noen glass vin pleier som regel å hjelpe når jeg trenger å sove, så kan vel kalle meg for en alkoholiker å.

Jeg vet jeg sliter med å snakke om det her, og jeg vet ikke hva venner pleier å gjøre, men jeg har følelsen av at det kanskje blir bedre når jeg åpner meg opp...

Så det jeg egentlig prøver å si er vel at jeg håper på å finne en, eller flere, som orker å høre på at jeg har å si. For jeg har som vane å si unnskyld etter hver gang jeg sier for mye om meg selv.

Håper ikke noen ble for skremt av det her...men trenger hjelp av en venn, og ikke noen ferdig utdannet psykolog som teoretisk vet hva han/hun snakker om. En venn som forstår på grunn av egen livserfaring :)

Jeg har vært der selv. Det å be om hjelp kan virke som en helt umulig oppgave å ta fatt på, men jeg vil likevel råde deg til å oppsøke profesjonell hjelp. Det å skulle holde på alle disse negative tankene helt for deg selv må være veldig vanskelig og virker helt sikkert altoppslukende, men det er hjelp å få der ute, men det krever dessverre at man må gjøre seg selv ekstremt sårbar.Det er ikke et tegn på svakhet, men viljestyrke. Du kan komme deg gjennom dette.

Legg meg gjerne til som venn om du vil ha noen å prate med :)

Du må be om hjelp. Kanhende du blir overrasket når du får snakke med en lege. Du kan enten ha samtaler med fastlegen din regelmessig eller ha kan henvise deg til en psykolog. Jeg ser du ikke vil ha psykoog,men av og til er det nødvendig. Snakker av egen erfaring. De er utdannet og har som du sier teorier å jobbe ut fra,men samtidig får du en faglig vinkling på det du strever med.

Det er ihvertfall ikke noe lurt å gå med disse tankene du har alene.
Og det er selvfølgelig godt å ha venner å snakke med. Men om du ikke har det så kan legen din komme med forslag til hvor du kan oppsøke sosiale setttinger. Trening,gågruppe f.eks.
Du må ihvertfall gjøre et forsøk. Kanskje medisiner vi hjelpe som en overgang også, hvis du er deprimert. Er man deprimert er det lett å ikke ønske innsyn i hvordan man har det. Men snakk med legen din. Han eer hun kan hjelpe,det er derfor de er her. Vennene du får vil også komme til å råde deg til å oppsøke hjelp, for dem kan ikke hjelpe deg bare med prat. Snakker av erfaring :)

Å snakke med legen din er et sted å starte. Kjenner meg litt igjen i det du sier om at du føler du må unnskylde deg når du sier noe. Å åpne opp for legen din eller kansje en voksen du har tilit til vil være til hjelp. Snakker av egen erfaring. Gjør det før tingene blir for store for deg. Jeg er ei voksen dame på 51 år og skulle ønske jeg fant noen å snakke med da jeg var på din alder. Her inne kan du prate så mye du ønsker. Mange fine som lytter her. Men de fleste vil nok si det samme som meg,at du må snakke med legen din. Lov meg det.Imellomtiden kan du skrive og lufte tankene dine og dele historien din her. Sender deg gode tanker! Ikke vær redd, legen er der for deg. Er du ikke fornøyd med legen din kan du bytte. Men lov deg selv også at du oppsøker lege. Du kan lege meg til som venn hvis du vil. Lykke til:)

La deg til som venn. Berre send ei melding om du treng å lufte ting.

Jeg er helt enig med deg! Det er nettopp tanken på at livet ikke har så mye mening, og at forskjellen mellom å være i live eller død ikke er så stor, som hindrer meg i å komme meg videre i livet.
Send meg gjerne en melding om du har lyst til å snakke..

Men hva hvis legen din ga deg 3mnd igjen aa leve, hadde du ønsket og dø da.Tror denne tankegangen er preget av at du er ung og lite reflektert.Livet er kort nok i seg selv er det ikke? Hilsen en med mye livserfaring og kamp bak seg....ønsker deg lykke til og husk meningen med livet skaper vi selv;-)

Litt borderline dette her men skal prøve svare.De fleste som snakker om selvmord er i gruppen av de som roper om hjelp, altsaa det er ett rop om hjelp.For de som virkelig vil ende livet .......de ender det uten aa snakke om det.Det er min oppfatning og jeg har sett og opplevd mye uten aa kunne gaa inn mer i det.Min melding var ment og være en VEKKER .Og ønske og dø er en luksus bare spør ett menneske med uhelbredelig sykdom som IKKE vil dø.Hun kan gjerne være reflektert......men ikke nok for og si det slik.Snakk ut det hjelper men det har jeg vært inne paa før.

Til slutt vil jeg si til alle de med f.eks daarlig selvfølelse og andre problemer:
Det er ingenting som ikke kan løses og husk tiden leger faktisk alle saar hvis man ser litt stort paaa det.Lykke til!

hei, :)
jeg har selv gått igjennom livetmed å ikke ville leve. for omtrent når jeg var på 19-23 vill jeg sev ikke leve. nå er jeg blitt 25.
Livet hang i en mørk tråd bare.. sleit med ensmhet., ogdeåføle seg aene kan væe ganske vondt........ å gå gjennom ungdomstiden uten 1 venn..
og smerten over livet.. ikke ha noe mål eller mening, og føle at alt går imot en.. igetng sm funker, verken skole ellr utdaanning.. ikkeklare se noe positivt, eller noe bra. trodde selv at livet kom aldri til åordneseg. jeg husker neste ike hvordan de var.. men kan si at jegvar ganske langt nede.. og såpass var ensom alen i live..var sjeert og sletmed soial angst, ogtung depresjon..som i e ondsirkel.
alt ballet se på.
Etter innlggelse ble alt forandret, kom til non fantastiske folk. og ansatte som bryddeseg. jeglærte også å positve tanker og se lyspunkt. ble også tvuget til å bgynne medpiller. og det gjorde susen.
Nå erlivet gaske herlig.. hadde du spurt meg få årtilbake..om hvordanlive ko til å se ut..så hadde jeg aldri trodd på noen.

det å hasosal angst,er vansklig å jbbe seg ut fra. mn jeg ble tvungt til å være sosal.., fikk øvd mg pådet.når jegva innlagt. og kaskje modnes man ved alderen også..
:D abefaler å begnne med en hobby du liker å gjøre:) tenk positvit og mantiltrekker se også. kan virke vanskelig å tenke positivt, ien sliksituason ja.
men dem folka lærte me å se lyst pålive. gå turer..det skal gjøre godt vertfall. for helsen.. sosial angsten kanen treneseg å jobbe med..
-hadde ingen selvfølelse eller selvtilt..
følesen av å leve varikke tilstede, prøvde å finne metoder fo å avslutte, men klarteikkke å utføre det helt.
det varliksom ett siste alternativ, av alt..en sise løsning. tenkte mye på døden... men slv om livet er vondt. er livet gaske kjært..
livet har vi fått i gave ogdet er j verdifullt..

hvorfo ikke bruke livet vi har til ågjøre beste utavdet?
du er ung.. og ha masse muligheter og tid til å nyte det.
ville anbefalt kanke å sett deg på piller og, drive med noe du liker:)
:DLivet selv må man gjøre en innsats og skape ege lykke..
man må skape seg selv lykke.. og gjøre beste utav det, det er hardt å si de; men man har selv ansvar å skape lykke i livet sitt..' og ansvar for å ta ansvar for sitt liv..

vet ikk om dett vr noe til hjep men. ønskerdeg lykke til:D på din vei.

Ja man modnes med alderen og man faar ett annet perspektiv paa ting.Naar jeg selv var 19 følte jeg meg ferdig med livet.Ble psykisk mishandlet hele barndommen saa jeg følte at jeg hadde kjempet ett helt liv.Hadde utviklet alvorlig psykisk lidelse som gjorde meg 100 %handikappet og var overvektig pga trøstespising.Jeg turde ikke engang gaa ut og jeg følte meg minst som en sliten aattiaaring og var veldig nedfor.Hadde lyst til og leve samtidig som jeg ikke hadde det.

Men lystem paa livet var større en lysten paa og dø for det var for skremmende det og.Ett halvt aar etter denne tanken slo rot fikk min far hjerneslag og naa var det jeg som maatte ta meg av han da jeg saa at ingen andre brydde seg.Saann at han kunne fortsette og bo i hjemmet sitt til han maatte paa sykehjem 10aar etter.Vi hadde ett sterkt hat/kjærlighets "forhold" og naar jeg til slutt ikke maktet mer havnet jeg paa psykriatisk sykehus i aatte aar.....

Jeg har ikke klart og komme meg paa bena som du har, men gleder meg over at du valgte livet.Du har vært flink og vær stolt for du valgte rett...selv om det kostet mye der og da.....staa paa du har vært tapper.Gleder meg over din seier...Bra!!! :-))))

Selvsagt har livet mening, tror du ikke vi er her på jorden av en bestemt grunn.

Er selv et ekskludert Jehovas vitne, dvs selvekskludert og interesserer meg for andres problemer og har selv åtte innleggelser bak meg.

Interessert i historie, i Bibelen Guds ord selvsagt, jeg leser mormons bok og skal gå løs på Koranen, er hyperaktiv i bylivet i Oslo og sender praktiske meldinger til mine for bipasserende.

Interessert i å hjelpe er fullendt i misjonen ved å tre støttende til.

Ingen superhelt men kun en helt vanlig en.

Erik Bye inspirerer meg regelmessig så gjør også Ole Paus og alt av klassisk musikk.

Hvis du vil kan du fortsette å skrive her inne.


Vennlig hilsen
en vennlig sjel i vennlige tanker

Ser mange personer som egentlig lever ett meningsløst liv. Selvfølgelig har livet en mening sier de kristne. Men ikke kun mening med livet det handler om. En bør også ha glede av livet. Når det ikke er tilstede da blir det jo meningsløst. Sliter selv, har mist mange gleder de siste åra

Skjønner godt at du finner livet meningsløst, jeg har hatt det sånn i veldig mange år. Hver dag er en utfordring, men du trenger ikke leve mer enn en dag om gangen.Jeg får panikk av å tenke på alle dagene som skal komme, men om jeg lever her og nå , og en dag om gangen er det overkommelig. Jeg har vurdert å ta mitt eget liv flere ganger, men heldigvis ble jeg stoppet. Lykke til til deg, Klem