Hei. Jeg har egentlig vært ensom hele livet. Har mange bekjente på fb. Og kollegaer. Er gift og har to tennåriger. Har en familie (foreldre og søsken osv som ikke er så sammen spleiset og bli mest konflikter,) jeg er snill og raus og ønsker alle godt. Men jeg blir nok lett misforstått og er for åpen så jeg har ikke lett for å beholde venner. Jeg kan ikke helt den koden der. Jeg føler meg veldig ensom. Jeg har alt i livet.. Men det var den ensomheten.. Snakke om livet og sånt. Jeg sliter nok med depresjoner og svingninger. Trekker meg tilbake. Fungerer best på meldinger og telefon. Hadde vært hyggelig å fått en venn. Ikke bare likes på fb og kommentarer der på alle skrytebildene mine. Jeg burde ikke legge ut så mye på sosiale medier men blir ofte der jeg får anerkjennelse... Og bedre en ingen ting liksom. Ellers har jeg en god mann fine unger og mange dyr jeg finner selskap i samt omsorgyrke gir meg mye. Men det hadde vært hyggelig å hatt noen venninner... Kafe besøk og turer.. Men jeg kan ikke den koden der jeg og virker som ingen trenger en venn som meg desverre. Jeg gir nok for mye i starten og brenner av kruttet eller noe slikt. Jeg har ikke angst eller fobier. Ta gjerne kontakt-" jeg har et lite håp om det finnes flere som Meg?, Klem

Kjenner igjen mye av det samme du deler,har barn og mann selv,er 45 år,det og føle ensomhet er av og til tungt,fint og møte andre som kan forstå,send meg gjerne en melding

Kjenner meg så utrolig godt igjen i det du skriver. Som deg har jeg verdens snilleste mann, fine barn og dyr som jeg er glad i, men det er denne ensomheten. Det er rett og slett et savn etter noen å være venner med. Noen å dele venninne ting med. Som deg sliter jeg også med depresjoner fra tid til annen. Ikke så rart når man ikke får dekket behovene sine. Jeg bor bare 10-15 min. unna Vestby, så om du har lyst til å skrive noen ord og kanskje treffes etterhvert, så et jeg åpen for det. Jeg har behov for en venn akkurat som deg. ;)