Noen andre som sliter med dette?

Jobber med miljøsaker, og får det rett i fleisen hver dag hvor lite vi gjøre for å sørge for bærekraftig bruk av jordkloden. Og jo mer kunnskap jeg får om temaet, jo verre ser situasjonen ut. Angrer på at jeg fikk barn. Hvordan finne håpet? Eller er det egentlig noe annet som bidrar til depresjonen min?

Hei hvordan går det med deg, vil gjerne bli bedre kjent med deg vist du vil. ????

Hei Kristina. Jeg kjenner igjen det du beskriver. Miljøsaken er en enorm utfordring for hele kloden. Det er vanskelig å en umulig jobb å ta innover seg for lille oss. Jeg har selv vært der og det jeg har funnet ut er er at jeg må skjerme meg selv i perioder. Kan ikke være så lett for deg da du jobber med dette, da står du jo i et dag ut og dag inn.
Du må skjerme deg selv. finne ut hvordan du kan gjøre dette. Du trenger et fristed.
For meg så handlet det ikke om depresjon men en tristhet og en nedstemthet som tydlig var påvirket av saker jeg er opptatt og verdier jeg har.
Hvis du vil så kan du kontakte meg hvis du trenger en å reflektere med rundt dette tema eller livet ellers.
Klem fra meg

Jeg ser du er veldig bekymret men vet du hva det fins høyere makter som bestemmer alt dette.Kjære deg du bør heller bekymre deg for alle onde farlige mennesker som er på jorda for verdens undergang kommer en dag uansett.Vi er alle på jorda her en periode når vår kropp ikke orker så drar vår ånd sjel videre til en annen verden.Med andre ord vi mennesker har ikke makt over jorda man har kun makt over seg selv.Har man det problemet i tillegg at man ikke har makt over seg selv en gang da har man enda større problemer.Du bør kanskje heller få hjelp til å finne ut av hva som ligger bak dette bak all dette for det er symptommer.Ok du skriver at du angrer at du fikk barn mange angrer heller at de fikk barn i denne onde verdenen.Helvete det er denne jorda her men en dag blir vi alle ånder.Vi blir frie fra denne materialistiske verdenen.Alt er forutbestemt fra før våre skjebner også så jeg tror bedre at du får hjelp til å finne ut av hva som ligger bak dette.

Vi var uroa for miljø og berekraft for femti år sidan også. I staden for snarleg undergang fekk vi ein slik tryggleik at media skriv om bilulukker i utlandet i si jakt etter dramatikk. Det var utenkeleg før. Det kan saktens kollapse for oss, men hundre år er lite i miljøsamanheng, og framtida kan vi ikkje spå mykje om. - Ser at det er færre fuglar å sjå i fjella mot det der var for nokre tiår sidan. - Men der er ei anna utvikling som er til uro, og det er befolkningsutskiftinga. Darwin si lære kan tolkast dit hen at miljøforkjemparar og naturentusiastar er utgåande modellar som døyr barnlause. Der eg før kunne prate med folk om fuglar og blomster eg såg på fotturane møter eg no noko som ser ut til å vere ein prangande pengeelite med heilt andre interesser. Det vert ikkje betre av at idealistar vegrar seg for å få born.

Morgenfugl sa Darwin det at miljøforkjempere dør barnløse.Litt rart å si det men hvis man tenker over der at mens noen er opptat av alt rundt hvor tung denne verden er.Hvor mye ondskap det fins i verden og mennesker som dreper hverandre,barn som sulter you name it hvor vondt det fins i verden.Jeg personlig har aldri ment at miljø er menneskeskapt.Nå prater jeg ikke om menneskelig men om naturen.Vi mennesker er ikke så spesielle til å tro at vi er de eneste.Det i seg selv er galskap å tro at vi er så spesielle.Det er andre krefter som rår over oss på samme måte som det er bestemt når man skal dø.

Som ihuga natur- og miljøentusiast i eigne auge kan eg no ironisk konkludere med at eg utad framstår som ein miljøskurk. Idealismen min var medverkande til at eg no køyrer aleine i dieselbilen min. Eg trudde på eit sparsommeleg levesett, og har ikkje råd til elbil og slikt. Dei som strødde glasbrot ut over asfalt og svaberg gjorde seg attraktive og fekk vener, familie og gode inntekter. Men eg angrar ikkje på at eg ikkje tok etter.
Sjølvsagt er det mest min eigen personlegdom som gjer at eg har ramla utanfor samfunnet. Men slikt smittar. Eg heiar gjerne på dei i omgangskretsen min som har familie og framtid. Men dei som veks opp og har nesten berre gamle utgåande folk å støtte seg til står for tur til å verte isolerte.
No kallar eg meg naturfantast. Ordbruken gjer det lettare å sjå sanninga. At dei som prisar naturen gjerne ser til å verte kvitt slike som meg. Dei også. -- Så eg heiar gjerne på dokke som kjempar for miljø. Men det er ein kamp i motvind. - Og vert ein deprimert har ein gjerne andre problem i tillegg.