Jeg er en jente på 21 år , født 1993, som ikke har en eneste venn eller venninne. Absolutt ingen å snakke med , og føler at livet mitt er tungt og meningsløst.

Jeg ble flyttet over på skole i england på ungdomsskolen , og da mistet jeg miljøet mitt i Oslo. Da jeg kom tilbake etter vgs nå for 3 år siden, hadde jeg ikke en eneste venn som ville gjenoppta kontaten med meg igjen, og jeg ble en veldig ensom person.
Jeg begynnte på jussen i Oslo rett etter videregående i england, men jeg har ikke klart å få noen venner der heller. Jeg føler at universitetsmiljøet er så stort , og å finne venner i et sånt miljø når man allerede er nedbrutt er ikke lett..
Jeg er nå på 3. året på jussen og etter min 9 timer alene på lesesalen , går jeg hjem for jeg sitter helt alene og gråter i timesvis hver eneste dag. Jeg føler meg så mislykket sosialt. Jeg er jo egentlig en person som elsker å være med andre, og om jeg har sjansen så er jeg veldig sosial. Men nå føler jeg at alt håp er ute. Jeg kommer aldri til å klare å få venner , noen å snakke med som jeg kan relatere til. Jeg hater virkelig meg selv for det. Jeg ser ofte de på mitt årskull som jeg gikk på skole med før gå i gruppe på gaten og kose seg på kafeer , legge ut gruppebilder av segselv på facebook/instgram hvor de ser så utrolig lykkelige ut. Mens jeg sitter alene og gråter hver dag,. Jeg vet jeg er en svak person , og kanskje patetisk som skriver dette. Men for meg føles livet veldig vondt og jeg har til tider ikke lyst til å leve mer..

Og ja jeg er et perfekt eksempel på hvor sykt og misvisende sosiale medier er, på facebook har jeg over 1500 venner og ser lykkelig ut , men det er jeg ikke i virkeligheten. I virkeligheten sitter jeg og gråter hver dag og natt og ønsker til tider at jeg var død. Jeg er så ensom og føler meg så mislykket pga. av det.

Jeg vet ikke hvorfor jeg skriver dette , men jeg føler meg bare så fortapt. Alt jeg ønsker meg er bare en venninne eller en venn. Men det er også det ene jeg ikke klarer å få.

Er det noen som kunne tenke seg å snakke med meg ? eller som kan forstå det jeg prøver å si:( jeg føler meg også dum som skriver dette.

Håper høre fra noen ,

Maria

Jeg er jo en del år eldre enn deg, men jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Jeg har slitt psykisk (vært til behandling) siden jeg var 21 år gammel. I dag er jeg 34 år. Det har vært mange fine stunder i psykiatrien men det som er ille er at jeg har mistet kontakten med "vanlige venner". Jeg prøver nå å opprette et nytt nettverk noe som ikke alltid er like lett. Men det ser ut til å gå fremover. Det å sitte å gråte for seg selv fordi man føler seg utilstrekkelig er nok mer vanlig enn man vil tro. Jeg kunne sikkert skrevet den ene siden etter den andre om hvordan det du skriver om har vært en del av livet mitt siden før jeg begynte til psykiatrisk oppfølgning.

Jeg håper du finner deg noen venner på din egen alder, det fortjener du helt sikkert! Jeg vet at det er mange på din alder der ute som sliter med det sosiale nettverket å som gjerne skulle hatt seg en ny venn. Kanskje du kan finne noen her å dele øyeblikk i livet ditt med.

Du er overhode ikke dum fordi du skriver det du skriver! Det er derimot veldig lurt. Du får oppmerksomhet på det som er vanskelig for deg å du klarer kanskje å få gjort noe med det. Egentlig så misunner jeg deg fordi du er så ung å har så mange muligheter foran deg i det sosiale nettverket. Jeg ser stadig at folk i begynnelsen av 20-årene her klarer å finne personer som vil bli venn med de. Det er ikke like lett for oss her over 30 har jeg inntrykk av.

Jeg ønsker deg i alle fall lykke til videre og håper du finner deg de vennene du fortjener.

Du er ikke dum som ønsker å være sosial og få deg venner. Du er helt normal.
Du sier ifra ved å skrive inn her. Det kan være starten på noe. Synes du er heller tøff og smart når du velger å skrive hit.
Jeg forstår deg åssen du har det. Hadde jeg vært 10 år yngre og bodd nær Oslo sku jeg veldig gjerne blitt kjent med deg.
Og det er jeg sikker på at noen her inne vil. Og andre steder selvfølgelig. Ikke gi opp :-)
Det er mange der ute som søker venner. Må bare ikke gi seg å prøve. Vet det ikke er bare bare eller enkelt osv. bare så det er sagt.
Ønsker deg masse lykke til! Og håper du kan tørke tårene og smile litt igjen snart.. :-)
Mager trøst, men sender deg en klem og lykkeønsker :-)

Jeg kjenner meg igjen masse, jeg har alltid slitt på skolen, faglig og med det sosiale. Var ingen som riktig passet til den personen jeg var. Hadde noen få venner, men ingen har blitt med til voksen alder. Jeg kan også til tider føle meg fortapt, tragisk osv. Jeg begynte å reise en del, noe som hjalp mye på selvtillit. Men nå som jeg er hjemme igjen føler jeg at jeg har mye å ta igjen. Lite venner, mye alene, kan ikke si at jeg har angst, men får litt sånn angstfølelse likevel. Synes det er tøft at du skriver her. På Facebook viser en ofte sin beste side... Vanskelig for de andre som har det vanskelig å ta kontakt... hvilke interesser har du? Snakke eller skrive kan vi uansett... Jeg er ny her på siden...
Klem

Bare å legge meg til om du vil :) Vi er like gamle, og jeg sliter med noe av det samme som deg. Har familien hjemme, 2-3 venninner og noen jeg snakker med på skolen. Føler meg allikevel veldig alene, og er veldig interessert i å få flere venninner. Bor på Sørlandet.

Hei! Jeg er 24 år og fra stavanger. jeg kan dessverre ikke hjelpe deg stort, men kan som de andre her kanskje si at jeg kjenner meg veldig godt igjen i hva du beskriver. Jeg har bodd på landet i mange år og flyttet til Stavanger by, etter at jeg var drit lei av de trange synspunktene og fordomme de hadde i bygda hvor jeg kommer fra. jeg flyttet til Stavanger i 2011 og har siden det slitt med ekstremt mye ensomhet. Jeg tror nok noen av de som tror de kjenner meg tenker at jeg har mange venner, ettersom jeg er veldig lett å komme i snakk med. Men det blir nettopp med det, alt alle tenker at jeg har mange venner som igje fører til at ingen vil bli mer kjent med meg. Men jeg har slitt en del psykis fra barndommen og dette har vært ett hinder fra å gjøre alt jeg vil. Det å slite psykisk fra før av å i tillegg ende opp veldig ensom er ikke en bra kombinasjon, så jeg ble innlagt på DPS her i Stavanger regionen, etter at ensomheten var i ferd med p ta knekken på meg. Jeg også går time ut og time inn, dag ut og dag inn alene. Jeg vil også benytte muligheten til å oppfordre deg til å ta imot hjelp viss du har behov for d. enten det er foreldre, eller profesjonelle feks psykolog. Jeg har gått til psykolog i 2 år nå og det har virkelig gjort veien lettere å gå. jeg også har vært en populær person som du også sier du er, men under overflaten er ting ikke like rosenrødt. Jeg vil inn på psykologi studier og holder på å forbedre karaktere men det er veldig vanskelig med så mye ensomhet som stjeler all energi, dette kjenne du deg sikkert igjen i. jeg vil bare ønske deg lykke til og husk at du er ikke alene om å være ensom, viss det er til noen trøst. det er dessverre veldig mange av oss. ikke vær redd for å legg meg til som venn viss du ønsker det.
Mvh Knut

hej! 23 år, svensk tjej som bor i oslo. Känner igen mig i det där. lägg gärna till mig om du har lust på en valfri dryck!

Hei! Jeg er en 27 år gammel gutt som også har opplevd å ikke ha en eneste venn. Det var det værste jeg har opplevd og mye tyngre enn det jeg går igjennom nå selv om jeg har OCD, Insomnia og Panic Disorder samtidig. Jeg har både vært mobbeoffer og en av de kule hvor random folk kommer bort og vil henge eller jenter jeg aldri har snakket med har bedt meg på date. Det er kjempeironisk siden jeg har vært samme person hele tiden. Men poenget er at det kan være helt tilfeldige grunner til at du ikke har noen gode venner akkurat nå. Venner er den vikgiste ingrediensen for å være lykkelig, selv om man naturlig havner i et mønster hvor man jager helt andre ting. Det kan virke som du bruker mye tid på fasaden din av lykke med respektert utdannelse og en perfekt facebookprofil selv om dette ikke gir deg så mye uten en god venn. Om du ender opp hjemløs med to gode venner og ingen penger vil du være 1000 ganger så lykkelig som du er nå. Det er viktig og riktig at du gjør slik du gjør nå, at du søker venner og at du er ærlig og deg selv på et forum med lyttende mennesker. Jeg kjenner flere som har verdens mest imponerende fasade med mange tusen følgere på facebook, opptredener i media men som går igjennom nesten akkurat det samme som du gjør nå. Til flere venner man har på facebook, til mindre er man seg selv og man mister nærhet og ironisk nok sosial kontakt. Bare falsk bekreftelse som ikke betyr en dritt. Føkk det kullet du gikk på skole med. Det kan godt være du ikke ble med i den gjengen fordi du var for smart, hadde andre interesser eller at den peneste jenta ble truet av deg. Det trenger ikke å ha noe med hvor flink du er sosialt. Og for alt du vet kan det hende at et par av dem jentene er misunnelige på deg på samme måte eller rett og slett ikke er lykkelige i det hele tatt. Til mindre sosial selvtillit du får til vanskeligere kan det være å få venner. Det har ingenting med hvor flink du faktisk er sosialt. Men det sekundet du selv vet at du er sosialt flink, kul og populær så er du det. Det er en selvoppfyllende profeti hvor perspektivet har alt å si. På samme måte blir det en ond sirkel nå hvor du forteller deg selv at du ikke er sosialt flink etc. Så må du også ha helt klart for deg hva et godt vennskap er. Det handler ikke om fasade eller gruppebilder på facebook. Det handler om det vi gjør nå, prøver å støtte hverandre og vøre der i vanskelige tider. Jeg har alltid hatt en fascinasjon for jus, jeg liker å hjelpe folk som opplever noe jeg selv har gjort og jeg har også peiling på typiske veninne-ting som eyeliner og fashion siden jeg jobber som fotograf. Jeg er gjerne din venn!

Det er nå noen måneder siden jeg avslutta 8år med studier. Livet som student skal liksom være så bra, og det er det jo, hvis man han mange å være sammen med. Jeg har ikke hatt det i nærheten så ille som deg, men venner og bekjente har det blitt færre og færre av. De siste to årene har jeg bodd i utlandet, snakket ikke språket, vanskelig å bli kjent med folk. Så de siste 4 månedene kom jeg i kontakt med noen andre internasjonale, tror vi var sammen minst 4 dager i uken. Den korte studen der var den beste på 2 år, så jeg tror jeg kan forstå hvordan du har det. Jeg er forresten en mann på 27år, sender deg en venneforespørsel, så får du finne ut hva du gjør :)

Hei. Jeg synes du er ei modig jente som skriver rett ut hvordan du føler ting. Håper virkelig du finner noen som klarer å se deg for den du er, som du kan få pratet med om både de positive og negative tingene som opptar deg, som kan være med på å løfte deg opp og fram.

Masse lykke til fremover.

Jeg føler meg igjen i det du sier, utrolig modig av deg å dele det, jeg tar gjerne en prat om alt mulig, bare å sende meg pm. Lykke til videre, bare vent det ordner seg nok for deg skal du se.

Hei:)

Jeg synes det er bra at du våger å være såpass ærlig. Det står det respekt av. Ikke alle våger å utlevere sine private tanker og følelser. Det må man faktisk noen ganger hvis man skal komme videre så tommel opp for deg. Jeg skriver gjerne med deg i kveld f.eks. Bare send meg en melding så tar vi det derfra :)

Jeg kunne veldig gjerne tenkt meg å møte deg. Kjenner meg veldig mye igjen i det du skriver. Jeg er ofte i Oslo så hvis du har lyst til å møtes så er det bare til å si ifra!

Jeg vil gjerne snakke med deg :)

Jeg har også åpnet en gruppe på facebook for folk som vil bli kjent med andre i Oslo, kanskje du vil være med? Bare si ifra så skal jeg legge deg til :)

Hei!
jeg kan godt bli venner med deg!
er selv ganske ensom så skjønner godt hvordan du har det. har mange rundt meg, men føler meg fortsatt veldig alene - til og med nå mens jeg er på fhs.
om du trenger noen å snakke med er jeg i alle fall her ! :)

Jeg synes du er modig som blotter deg slik, jeg hadde nok aldri turd å skrevet det du skrev. Selv om jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver.

Om du trenger en nettvenn ifra vestlandet så bare legg meg til.

Hei. Jeg er en jente på 21 år (93 modell) kjenner meg veldig igjen i det du skriver og får vondt inni meg. Jeg flyttet til Bergen for 2 år siden og har enda ikke fått meg en eneste venn..forlot både familie og venner i Oslo pga jobb her. Jeg slår mer enn gjerne av en prat med deg da jeg jevnlig reiser hjem til Oslo :-)

Det er bare å legge meg til, bor i Oslo området selv og kjenner meg igjen i det du skriver.

Du er bare 21 aar, du er frisk og du er paa 3. Aar juss.Du har jo ett ufattelig bra utgangpunkt for aa faa det bra.......se det positive i livet ditt og venner kommer saa forsvinner de og nye kommer til.Saann er bare livet og det maa man akseptere.Ikke lett aa finne gode venner med en saann samfunnsmodell vi har der alle egentlig har mere enn nok med seg selv.

Er du heldig finner du ett par tre gode venner som du kan pleie relasjon med ut livet.Som oftest faar man ikke i pose og sekk det er vell bare noen faa forundt.
Og vet ikke om det er saa bra heller;-)

Carpe diem unge dame!

Hva heter du?

Hei!
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Ble nylig ferdig med jusstudiene og sitter ikke igjen med noen ordentlige venner. Vil gjerne bli bedre kjent med deg, så bare ta kontakt :) Er en mann på 29, bor i Trondheim.

Hei :) Jeg flyttet nettopp hjem til Oslo, etter å ha bodd i Kr.Sand i flere år. Nå har jeg ingen å prate eller henge med.. Jeg føler meg i en tilsvarende lik situasjon som deg.. Men alt håp er ikke ute! Ta gjerne kontakt, jeg vil være din venn :)

Gjelder å prøve seg frem, ta sjanser til det klaffer?

Jeg kjenner meg godt igjen i det du sier, som mange andre her gjør.
jeg laget meg en bruker bare for å kunne skrive på posten din, jeg våknet idag på¨en mandag å søkte på "jeg har ingen venner"
jeg har aldri snakket med noen om dette og det er første gangen jeg har søkt det opp på nett.
jeg bor i Trondheim nå som lærling og kjenner så å si ingen som jeg kan være med, å snakke med. jeg har flere "venner" men jeg vil heller kalle de bekjente selv om vi kaller hverandre venner.
Jeg spør de såkalte "vennene" mine om de vil finne på noe men de har alltid noe å gjøre og hvis de ikke har noe å gjøre så virker det som de ikke har noe energi til å finne på noe.
jeg føler meg alene, det er rart å skrive men ja. dette her var egentlig ikke noe svar til deg, jeg skrev dette mest på grunn av å få skrevet det ett sted, få delt det med noen selv om jeg ikke kjenner noen her heller. Men bare send meg en melding hvis det er noe, kanskje jeg blir aktiv på dette forumet hvis jeg føler det er givende for mine følelser og andre samtidig :)

Har 0 venner selv. Hadde mange venner før, nye og gamle, men alle bare sklir ut av livet mitt ettersom jeg begynte å jobbe 100%. Blir aldri bedt på fester lenger eller i d minste henge sammen. Vet ikke om du fremdeles er her, men jeg vil veldig gjerne prate med deg!