Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Jeg er ensom men tør ikke å ta kontakt med andre. Er fra Drammensområdet.

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Jeg er ensom men tør ikke å ta kontakt med andre. Er fra Drammensområdet.

mai 6 2013 - 23:20
Jeg er ensom og trekker meg tilbake, jeg ønsker venner men tør ikke å møte dem, jeg er sjenert og tør ikke å prate, jeg har lyst på venner men jeg får det ikke til. Uansett hvor mye jeg vil så hindrer angsten min meg og jeg er elendig sosialt og har aldri noe å snakke om. Jeg er redd, livredd for å snakke med andre folk, samtidig som jeg hater min egen ensomhet og jeg er forlatt. Jeg er ufør og går bare hjemme i min egen boble og isolasjon. Heldigvis har jeg internett jeg tør å bruke, men ønsker meg andre som jeg kan være sammen med og å finne på ting sammen med. Livet mitt er en vond sirkel, jeg prøver og prøver og ønsker å få meg venner men samtidig er jeg livredd for å gå ut og jeg klarer ikke å bli kjent med folk. Jeg har sterk angst og sosialangst som hemmer hele livet mitt sånn at jeg føler meg som en dritt og taper som ikke klarer å få til ting jeg ønsker. Jeg ønsker mer enn annet at jeg klarte å få meg venner, at jeg turte å gå ut, å bli kjent med folk, klare å holde en samtale gående, prate uten å være livredd og å stamme og stotre og å være utadvent. Jeg har aldri fått til det sosiale noengang, ikke som barn og ungdom heller og ikke som voksen. Jeg er en sosial kløne og en diger reddhare. Heldigvis har jeg dyr og livet mitt består omtrent kun av dyr. Noen flere som kjenner seg igjen? Føler meg så alene med problemene mine.
Avatar

Hei

mai 7 2013 - 09:29
Kan kjenne meg igjen i det du skriver her.
Er fra litt utenfor Drammen.
Avatar

Fokus!

mai 7 2013 - 11:08
Det er der du trenger å starte. Skifte fokuset over på ting du kan gjøre for å utvikle deg selv fremfor å tenke så mye på at du gjerne vil være mer sosial og deretter få denne "klarer ikke" stemmen inne i deg selv som river det hele ned. Prosessen er langvarig og omfattende, men med mer kunnskaper om deg selv og hvem du er vl du stå mye sterkere siden du da har ankringspunkter å støtte deg på i deg selv.

Hva du konkret må gjøre er vanskelig å si. Det jeg ville gjort var vel å satse på å finne interesseområder der du kan utvikle deg videre. Lese litt bøker, gjøre noe kreativt osv. Å sette seg ned foran en skjerm vil ikke gjøre ting særlig my bedre siden input man får derfra er med på å styrke illusjonen. Dog kan det vøre verktøy som du ka bruke på veien til å jobbe med deg selv når du blir mer klar over hva som reelt påvirker deg og hvordan det skjer.

Gått igjennom total isolasjon selv og kjenner godt følelsen. Jeg prøvde desperat å eksponere meg for andre mennesker og finner at det bryter meg enda mer ned om det ikke skjer på mine premisser. Det tok år å forstå at ved å velge selv hvem man er med og hva man gjør har utrolig mye å si i forhold til hvordan man utvikler seg. Alt du gjør fordi du "må" vil være i faresonen for å bli selvfortsterkende i forhold til angst.

Skrittene til å bli mer sosial er graderte og ganske små. Så det gjelder også å ha god tid. Når man finner et menneske en faktisk trives godt med kan en fort oppleve at det blir et brudd på sikt siden prosessen i seg selv krever veldig mye forståelse. Jeg har hatt venner som har blitt mer vekke selv om det ikke er noe vondt oss imellom. Mine begrensninger ble bare for mye for dem å ta hensyn til og takle i henhold til deres veivalg i livet og da ble det en naturlig konsekvens at vi har mindre kontakt. Det ble litt sorg over det og man følte seg totalt ubrukelig i en periode. Har da lært masse om hvorfor dette skjer og ser jo at det ikke ville være hensiktsmessig å være med dem uansett fordi det ikke gir det stimuli som jeg trenger for å utvikle meg videre. Så slike ting er mye lettere å takle nå.

Håper du finner noe du kan gjøre så du ikke forblir passiv. Det vil hjelpe deg masse. Ditt fokus på dyr er kjempebra siden dem responderer mer direkte uten alle filtre som mennesker bærer på.

Ønsker deg alt godt på veien i din prosess. :)
Avatar

Hei!

mai 7 2013 - 21:28
Ja jeg kjenner meg mye igjen,heldigvis har jeg nå fått to gode venner som er glad i meg,det er veldig godt å vite!
Ellers så går jeg på et senter i Oslo og blir ivaretatt der,men ellers har jeg ingen verdens ting.

Jeg bor i Drammen selv og har hegt opp lapper rundt om i matbutikkene om at jeg tilbyr gratis hundelufting,men ingen har ringt hitill som vil ha hunden luftet. Jeg burde selvfølgelig hatt bilde med i "anonnsen",da hadde jeg sikkert fått mer svar.

Jeg har trukket meg tilbake fra det sosiale nettverket fra begynnelsen av barneskolen og frem til nå som jeg fyller 40 år.
Så det er mye ensomhet,fungerer ikke i småprat og med flere på en gang,må snakke mellom fire øyne. Sånn sett heldig at jeg tør.

Uten senteret hadde livet vært nesten ulevelig.
Jeg har aldri greid å ha mer enn to kamerater av gangen,og overfladiske vennskap greier jeg ikke,det er null vits. Det er bare fremmedgjørende.

Det er viktig å trene på å være litt mer sosial,det kan trenes opp i et trygt terapirom,jeg går i monodrama og det gir meg mye der bestemmer jeg alt selv,absolutt ingenting som tvinges på meg,og det passer meg bra. Der er det bare det jeg virkelig synes og virkelig mener som teller.

Jeg har 50 dagbøker i skapet fra tiden jeg bare observerte andre og snakket med meg selv,det har blitt litt bedere nå etter at jeg var i et forhold i 12 år og har vært 3 år på sentert,men det tar lang tid å bygge opp seg selv,det kan ta 20 år.

Sliter med å ha tilitt til andre,den har blitt knust i oppveksten og det er avanskelig å finne mer av ekte meg,men jeg er heldigvis god til å observere hva som skjer med ,jeg,det har jeg god trening i.

Jeg er lei av å strffe eller beskytte meg selv for det noen andre burde tatt straffen for,har blitt mer sinna i det siste og det er jeg glad for.
Slippe å bare gå på autopilot og gjemme meg for alt,slippe å unngå krav og den vanskelige tilitten.
Avatar

Hei:)

mai 11 2013 - 22:27
Jeg har også hatt ekstrem sosial fobi.Har ikke jobbet på 13 år,men har enda ikke fått uføretrygd:( Sliter fortsatt med sosial fobi og isolerer meg veldig hele tiden.Livet er trist og ensomt .Klarer liksom ikke bryte isolasjonen.Veldig fælt å ha det sånn.Har alltid vært en ensom ulv med lite venner.Hvor gammel er du? Jeg er også fra drammens området.Hvis du vil skrive til meg så gjør gjerne det:)Jeg er også kjempe glad i dyr.Livet blir litt rikere når jeg har dyr.Ha en fin kveld videre:)
Avatar

Frykten for å utstøtes

mai 13 2013 - 13:51
Jeg vet av erfaring at det ikke er noe poeng å komme med alle mulige råd om hva man bør gjøre , alle er vi så forskjellige , og noen ganger er det bare et øre vi trenger , en som kan lytte. Jeg har hatt opplevelser opp igjennom barndommen som førte til likende tilstand som du skriver om , men jeg har kommet meg litt ut av det. Frykten for å støtes ut av et felleskap gjorde at jeg likegodt holdt meg utenfor, da kan man ikke skades ytterligere.

Hva som gjorde at jeg kom meg ut av det er vanskelig å beskrive, men indre styrke som bygget seg opp over mange år med motstand er kanskje den beste beskrivelsen. Alle mennesker har indre styrke , sterkere enn noe annet er denne.
Avatar

Du er ikke alene

mai 15 2013 - 10:27
..for det du skriver treffer også meg midt på spikerhodet. Jeg er godt voksen i dag men sliter med de samme problemene i sosiale situasjoner. Man lærer seg å leve med det på et vis, men det er ikke til å unngå at man blir mer isolert og mindre sosial og deltakende i nærmiljøet sitt enn man selv ønsker. Og det er vondt. Alt man gjør krever ekstra styrke og ekstra pågangsmot og tapper en gjerne også tilsvarende for ekstra mye krefter enn om man hadde sluppet å kave med de faktorene som hemmer en sosialt. Jeg har brukt mye tid på å forstå meg selv. Hvor skoen trykker dypest sett. For jeg har innsett at jeg alltid kommer til å ha behov for en viss skjerming. Kapasiteten er ikke uendelig når det gjelder å
håndtere sosiale situasjoner som er veldig krevende for meg.

En ting er jo sosial aktivitet av adspredelsesgrunner. Men jeg er også hemmet på det å ha kontakt med kontorer, banker, helsevesenet og diverse offisielle instanser. Det er krevende for meg å være med på foreldremøter, jeg blir lett vippet av pinnen dersom ikke all slik kontakt er forutsigbar og rutinemessig. Noe uforutsigbart kan vippe meg helt av pinnen. Så jeg må ha noe hjelp for å få hverdagen til å gå rundt. Og hverdagen er generelt stressende. Derfor er jeg gjerne litt utålmodig med de som måtte tenke at jeg "setter meg ned" og bare av giddesløshet ikke vil "stå på" og "ta ansvar for mine egne ting". De vet nok ikke hvor mye energi og krefter jeg bruker på hverdagslige gjøremål. Hvor mye stress jeg går gjennom i det meste jeg er med på. Og at det å bli stum og forvirret foran folk er en høyst reell sak som er veldig veldig ubehagelig og ydmykende å oppleve. Og akkurat dette siste er nok noe jeg burde gjøre noe med ved å informere folk generelt? Det koster å slite med sosiale hemninger. Om man blir desto sterkere på et vis av det aner jeg ikke. Jeg har ikke merket noen økt styrke i meg selv tror jeg. Kanskje i evnen til å være romslig og forståelsesfull i min måte å tenke om andre på? Kanskje er styrken man vinner av en moralsk karakter? At man ikke blir så fordømmende overfor medmennesker og blir mer fokusert på det positive siden det jo tross alt er det man selv overlever på? Kanskje ville en eventuell styrke vise seg tydelig dersom man en gang slapp å slite så mye og hverdagens sosiale anliggender ble mye lettere? Kanskje ville man da bli rene Duracellkaninen ?;-D hihi

Bare litt løst og fast fra meg her. Ønsker deg alt det beste!
Til forsiden