Hei!

Jeg er en ung kvinne med innvandrerbakgrunn. Ikke at dette skulle være relevant eller nødvendig å nevne i denne posten, men jeg tror det kan gi noe form for aksept og åpenhet rundt de problemstillingene jeg befinner meg i. Jeg er vokst opp i Norge og føler meg norsk, men min etnisitet vil nok alltid definere meg på et vis.

Er i en håpløs situasjon hvor jeg har mistet kontakt med min mor grunnet uenigheter rundt kultur og verdier. Hun var den nærmeste kontakten jeg hadde av familie, så dette har vært utrolig belastende for meg. Det å skulle stå uten familienettverk eller noe form for støtte har påvirket min opplevelse av livskvalitet. Føles absurd.

Jeg har per dags dato ingen venner som årsak av min tidligere tendens til å ha isolert meg i perioder. Fyller 30 i år og kan ikke fatte at dette er livet mitt nå. Jeg tar opp noen fag som privatist og målet mitt er å kunne studere til neste år. Er også i gang med å finne arbeid om dagen, slik at jeg kan jobbe mot veien til selvstendighet. Har vært utfordret av depresjon, angst og vært utsatt for mobbing, noe som har gjort at jeg på mange måter har trukket meg tilbake og stagnert på veien..

Det føles litt surrealistisk å skrive dette innlegget i dag, men jeg håper så inderlig at jeg kan komme i kontakt med noen rundt min aldersgruppe, eller noen som kan kjenne se igjen i noe av dette på en eller annen måte. En jeg kan skrive/dele tanker med, bli kjent med og etter hvert møte og danne et vennskap med.

Mine interesser i utgangspunktet er styrketrening, meditasjon, film og dikt (++)
Er åpen for å lære meg andre interesser/hobbyer, men om dagen føles det tungt.

Jeg håper det finnes gode mennesker der ute som også har behov for å bli kjent med en likesinnet. Krysser fingrene og trykker på "send" nå. Håper å høre fra deg :)

Hvor i landet bor du?

Hey, kjenner meg igjen i mye av det du skriver om her!

Er en mann på 35, så er litt eldre enn deg. Men var i en liknende situasjon når jeg var på din alder. Tok opp masse fag som privatist for å begynne å studere. Er nå nesten ferdig med en mastergrad (noe jeg aldri hadde trodd jeg skulle klare). Har også problemer med familiære relasjoner, av litt andre grunner en deg, men føler meg veldig distansert fra familien min og klarer nesten ikke å snakke med dem om noen ting. Har også hatt mye problemer med angst og depresjon i mesteparten av mitt voksne liv, og sliter med å knytte nære vennskap.

Vil bare si at jeg føler med deg og vet hvor vanskelig det er å føle seg isolert fra familien og omverdenen. Hvis du har lyst til å bli litt bedre kjent med meg kan du bare legge meg til som venn og sende en melding :)

er 40 år og mann. men send meg en venneforespørsel og melding, hvis du er interessert i noen å prate med.

Kan kjenne meg igjen i noe av det du skriver.

Har utenlandsk bakgrunn selv og har også brutt kontakt med foreldrene. I mitt tilfelle på grunn av at jeg mener at de har tatt noen dårlige valg ovenfor barna sine. Har/hadde lite venner fra før og har også hatt en periode hvor jeg isolerte meg veldig fra folk. Skal faktisk også, forhåpentligvis, studere til høsten.

Selv om jeg føler meg tidvis norsk synes jeg ikke at det blir feil å si at vår etnisitet også definerer oss som noe mer enn bare norsk i forhold til problemstillingen om nasjonal/etnisk tilhørighet.