Har du noen gang vært blant folk eller familie å følt «her står jeg alene».
At man er ikke et menneske men en annen art som passer ikke inn. Samtidig man ønsker så sterk at noen skal være på laget ditt og se deg. Alle er mot deg men så er det den ene personen som står sammen med deg å skriker ut «dere ta feil, hun er ikke sånn». Den ene personen som kjemper for deg og løfter deg opp når ingen andre gjør det.
Den følelsen man kaller for ensomhet.
Jeg og ensomhet går hånd i hånd noen ganger.

Det hørtes veldig slitsomt ut. At du føler deg ensom blant familie er ganske kjedelig.
Alle trenger noen å snakke med i blant, bare tanken på at mann alltid har tilgang til en venn å snakke med, bare DET i seg selv er veldig deilig og betryggende.

Mann 26 år, legg meg gjerne til

Hvis alderen til brukerne var synlig til enhver tid, kunne masse vært unngått.

Burde man si beklager til alle man møter på sin veien at man ikke passer inn i dems ideale væremåte.
Nei, man er den man er og man burde ikke straffes for å være den man er.
Jeg er ikke som alle andre og sånn er jeg.
Lik meg

Du er unik, en sjelden utgave. Husk det! Alltid vær deg sjøl.

Mann 27, Buskerud ikke Viken.

Hei :)

Å føle ensomhet kan være tøft og hardt og kjipt, og noe mange også sliter med. Er en av mange som vil være her for deg (er mange, også uoppdagede som vil ens beste og vil være for en), så det er bare å ta kontakt om du vil? Du kan legge meg til (Helene no) og skrive til meg om du ønsker (går greit uansett, og har full forståelse uansett).

Vil igjen påpeke at Alle har like stor rett og like rettigheter på fysisk å befinne oss hvor som helst (med respekt for personlige grenser) så å skrive. Poenget er at mange steder/plasser i samfunnet får en frivillig lov til å ferdes, også der noen arbeider betalt (vil selv ha mer betalt jobb).

Ønsker det beste :)