Fra jeg ble satt bort som hushjelp 6 år gammel og til i dag har jeg møtt mye vondt i livet. Jeg klandrer ingen, men ønsker så veldig å bli kjent med noen jeg kan ringe med, treffe og gå på kafé og annet med, lage mat sammen, kanskje bli venner. Har vært enslig og svært ensom i mange år. Angst som kommer og går er slitsomt å leve med, men husker også at da jeg hadde familien min og barna hadde jeg ikke slik angst. Er det noen der som har forståelse og kan tenke seg å kontakte meg blir jeg glad.

Jeg bor for langt unna. Men kjenner igjen situasjonen,

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver.