Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Dette er meg. En gutt fra Stavanger. :-)

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Dette er meg. En gutt fra Stavanger. :-)

nov 23 2016 - 02:43
I natt føler jeg behov for å dele min historie. Men i hvilken kategori? Venner, angst, depresjon, ensomhet? Jeg tar sjansen her inne, så kanskje jeg får noen nye bekjentskaper hvis jeg er ekstra heldig? Jeg er åpen for alle.

SÅ - over til temaet: MEG, og min historie. ;)

Først har jeg lyst å skryte litt av Mental Helse, dette er noe jeg aldri har sagt eller delt i offentligheten før. Men en sommerkveld i 2006 satt jeg hjemme i en knøttliten hybel i Stavanger der jeg hadde isolert meg i flere måneder og falt dypt inn i en verden av frossen-pizza, cola og pc. Langtidssykemeldt, uten venner, uten nettverk og uten en tilstedeværende familie var jeg helt alene blant tomme pizza-esker, tomme cola-flasker og pc-skjermen i måned etter måned. Og plutselig smalt det !!! Jeg ble fullstendig sprø, fikk en trang til å bare springe ut av leiligheten, jeg følte veggene og sjøen kom mot meg. Hva er dette for noe ??? Jeg var pissredd, hadde null erfaring med psykiatrien og hadde ikke anelse om hva som foregikk, jeg kaldsvettet, hørte stemmer og var helt på bærtur. Skal jeg dø nå? Hva gjør jeg? Klokka var ca 3 på natta, og jeg turde ikke ringe legevakten. Snakke med noen gjennom mobilen? Nei, det var umulig der og da. Det fantes ingen chat som var åpen, men jeg fant et tilfeldig mobilnummer på kontaktsiden til Mental Helse, som viste seg å tilhøre ei godt voksen dame som jobbet som sekretær (tror jeg) - og hun forstå nok mer alvoret i det som skjedde meg, enn det jeg gjorde. Vi satt oppe noen timer å skrev SMS til hverandre. Grytidlig dagen etter ringte hun legevakten på vegne av meg og ordnet en avtale. Men først kl 14 på dagen, og jeg måtte møte på legevakten selv.Jeg skulle gå inn døren, ta første til høyre, og første dør til høyre igjen kl 14 - der skulle det sitte ei dame å vente på meg. Jeg trengte ikke henvende meg i resepsjonen.

Såååå... Startet mitt livs tøffeste gåtur. 2 km gjennom Stavanger by og til sykehuset på Ullandhaug. Med blikket hardt festet ned på asfalten, stirrende og i høyspenning, full av angst og helvete, svimmel, kvalm, uten blikk-kontakt med noen. Jeg gikk FORT, og jeg klarte det. Til slutt kom jeg til damen, og hun spurte hva hun kunne hjelpe meg med. Jeg klarte ikke snakke, og var helt ute å kjøre. Stammet, klam og fortvilet. Til slutt sa damen fra Livskrisehjelpen i Stavanger som i den tia holdt til på legevakten. "Jeg vet akkurat hvordan du har det." Så satte hun ord på mine følelser, og jeg begynte å gråte, og hylte av gråt. Noe jeg aldri i mitt liv har gjort før - så deilig var det - å endelig møte noen som ser meg, forstår en liten del av meg. Og som kanskje også kan hjelpe meg. Men med hva? Så stilte hun de ekle ordene. "Vil du legges inn?" Som nevnt var jeg helt uten erfaring fra psykiatrien, JEG på galehus? Er du gal? (!) Det er jo bare gærninger der, jeg passer ikke inn på et sånt sted .. jeg er jo ... normal? Jeg bare så på hun, uten å svare. Til slutt brøt hun meg bare inn: "Jeg syns du skal legges inn, vent litt - så skal jeg hente en lege." Og etter to minutter kom det inn en lege, som bare så på meg i 5 sekunder, også sa han "ja, du skal inn" - og slik ble det, starten på en 2 år innleggelse i psykiatrien. KANSKJE reddet denne ukjente damen fra Mental Helse livet mitt den natten. :-)

Så hopper vi over den 2 år lange dystre perioden med mye psykose, angst, depresjon, selvmordsforsøk, spilleavhengighet, alt for mange piller, belteseng, traumer, politi, familie som ikke brydde seg, venner som forsvant, dårlige behandlere, gode behandlere og til slutt - ECT som ble redningen for meg, høsten 2007. Snart to år etter første innleggelse.

SÅÅÅ... 2008 - frisk !!! YAY! Jeg har blitt en HELT NY person, jeg tørr snakke med folk, jeg ser på meg selv som et normalt oppegående menneske. Jeg er smart, jeg er kjekk, jeg er deilig, jeg er awsome. Nå skal livet leves. :-) For første gang i livet opplever jeg å bli sett, hørt, jeg føler meg populær og likt. Jomfrudommen forsvinner i 2010 i en alder av 25 år. Jeg får meg jobb som assistent i et bofellesskap for psykiatri, jeg begynner å jobbe i barnevernet. Jeg søker ikke jobb engang, folk tilbyr meg jobb Jeg holder kurs, foredrag og når jeg prater holder alle andre rundt meg kjeft og lytter på hva jeg har å si. Jenter snur seg etter meg, og det er nesten komisk at jeg, en jomfru på 115 kg uten venner med sosialangst, lav selvtillit og enda lavere selvfølelse kan "forandre meg" så fort på så kort tid. Det ER faktisk mulig folkens !!!

Selvfølgelig er det mye rask og rusk i livet mitt, spilleproblemene har jeg ennå, angsten, den dårlige relasjonen med familien, få venner, ensomheten. Men jeg er bare så glad for de tingene jeg har i livet - at det blir bagateller i forhold, jeg er eventyrlysten, glad i livet og generelt flink til å tenke positivt. Og jeg tror det er kunsten. Så kan jeg leve med alt det andre, som at jeg er gjeldsslave for livet med millioner i gjeld etter lang tids selvskapning med spill. Men det betyr ingen ting. :-)

Nå er vi i 2016, og i 2015 mistet jeg jobben og begynte på en ny liten nedtur. Jobben betydde mye for meg, det var min familie, mine kolleger var mitt sosiale nettverk. Plutselig forsvant alt. Og jeg har sakte men sikkert gått på en nedgående trend med mer stillesitting hjemme alene uten noe å fylle dagene mine med. Jeg sitter her, å ser apatisk på tv og har ikke samme "gnisten" som jeg hadde før. Litt deppa, men vil ikke si jeg er deprimert.

Så nå må jeg gjøre noe, før jeg får et tilbakeslag her. Jeg har mye angst om dagen, men den ligger mer på det moderate slaget med leamus og det som er av klassiske tegn på stress. Så hvis det er noen der ute som kan hjelpe meg litt ut av dette sporet ville jeg blitt veldig glad !!! :-))))

Send meg en melding da vel?

Hilsen
Kristoffer
30 1/2 år ;)
Avatar

Hei

des 2 2016 - 21:53
Selv takk. :) Hyggelig med fine tilbakemeldinger.
Avatar

Hei Kristoffer

des 19 2016 - 05:42
Har du lyst til å rusle en tur i skogen en dag? Prate om løst og fast?
Jeg er ei dame på 36 år som har slitt med angst og depresjon så lenge jeg kan huske, men visste ikke hva det egentlig var før jeg tok psykologi på UIS. Nå før jul skal alt være så perfekt og alle skal være så lykkelige, det hadde vært godt å treffe noen som var ærlige og åpne på at livet ikke er perfekt. Kanskje vi kunne hjulpet hverandre litt med å finne de gode øyeblikkende i livet som gjør livet verdt å leve...
Til forsiden