Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 24 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Aleneforeldre

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Aleneforeldre

sep 12 2020 - 21:41
Jeg savner et nettverk for single voksne mennesker, særlig aleneforeldre.

Selv er jeg mamma til to barn som bor hos meg det aller meste av tiden. Samtidig er jeg i full jobb, og det gjør at det blir ikke så mye tid til overs etter at jeg har fått avsluttet jobben, handlet mat, hjulpet med lekser, kjørt ungene på turn, ordnet mat til dem og fått dem i seng. Det meste av tiden føler jeg ofte at jeg løper om kapp med meg selv.

Og det hender ofte at jeg tenker at NÅ er det FOR MYE... jeg mangler bokstavelig minst ett sett med hender, og det er ikke nok timer i døgnet til å rekke alt. Disse øyeblikkene er vanskelige, jeg tviler på meg selv, føler meg sårbar over å være alene med så stort ansvar. Som for eksempel når jeg må dra i all hast til legevakten med lillesøster hvor termometeret viser 42,1 i feber midt på natta - hva gjør jeg da med storesøster? Ta henne med og ha hendene fulle med syk treåring og samtidig en dødstrøtt, grinete syvåring som også skal på skolen neste dag? Eller bare la henne sove, riktignok alene hjemme.

Det er da man kjenner på ensomheten med å være aleneforeldre og virkelig savner en annen voksen å snakke med. Eller i det minste noen å "debriefe" med i etterkant.

Et mindre dramatisk eksempel er når begge ungene våkner på natta og skal ha trøst samtidig, så blir jeg gående frem og tilbake mellom rommene deres og ønsker intenst at jeg kunne være to steder samtidig. Til slutt tar jeg dem med inn i dobbeltsengen begge to, slik at jeg slipper å gå frem og tilbake, bare for å oppleve videre at lyset blir slått vekselvis av og på fordi den ene er mørkredd og den andre ikke vil ha noe lys i det hele tatt på natta... Det skjer heldigvis ikke så ofte, og i etterkant kan jeg jo se det litt tragikomiske i situasjonen. Men akkurat når jeg står oppi det, så er det alt annet enn morsomt...

Så, er det noen der ute som kjenner seg igjen?
Til forsiden