Ja, jeg vet ikke hvor jeg skal begynne. Jeg og kjæresten min gjorde det slutt for en uke siden... Og selv om jeg også var helt enig i at dette ikke ville funke i lengden så hadde jeg ingen aning om at han også tenkte det. Så jeg føler meg avvist, uelsket og ufattelig ensom. For ett år siden bønnfalte han meg om å ikke slå opp da jeg prøvde... Resultatet var at jeg ikke klarte det, og med tiden ble jeg liksom bare "vant" til forholdet vårt og ble mer og mer glad i han. Så fikk jeg smellen tilbake nå for en uke siden.
Det som er forferdelig er at jeg også sliter veldig med angst og depresjon. Det begynte for fire år siden, og jeg merker det kryper tilbake nå når jeg er alene og ikke har han å støtte meg på og få trygghet fra. Noen andre der ute somvet litt om hvordan det er å slite med angst i hverdagen? Eller depresjon? Eller noen som bare vil prate... ?

Kan av egen erfaring si at ja alt blir bedre, men slike ting kan ta tid.

Savnet du føler eller tryggheten du mangler er mest sannsynlig et symptom på angsten og depresjonen mer en noe annet. Ting blir klarere når du får det litt på avstand. Vær egoist en stund og fokuser på ting som gleder og interesserer deg.

Blir det ille ta turen til fastlegen. Bare det å fortelle det til noen er sunt.

Som sagt.. Du er ikke alene.

Har vært igjennom det samme selv, og det er rester av det som henger igjen enda. Jeg er på uke 54. Har med andre ord gått like over et år. Har vært svært vanskelig, mye fravær, endte opp i stolen til en psykolog og alt dette oppå det å allerede være rammet av depresjon og sosial angst (som er under kontroll vel og merke) var veldig, veldig tungt.

Jeg håper du forstår innerst inne at ting.blir.bedre. Selvfølgelig tar det tid, men en dag våkner du og igjen ser lyst på det. Kors på halsen!

Har forståelse for at det føles håpløst ut akkurat nå dog, og kan bare sende deg en internett-klem som trøst.
Hvis livet var enkelt, hadde ingen trengt sidetmedord, men her er vi. =)

Klem fra trondheim.
G27

Tusen takk... Ja det er knalltøft! Jeg tror ikke jeg hadde gått inn i et forhold en gang hvis jeg hadde visst at det kunne føles så grusomt etterpå...

Det har gått nesten to uker siden samlivsbruddet ditt, hvordan går det med deg nå? Har du det fortsatt vondt?

Kjæresten min slo opp på lik tid sånn ca..til fordel for få hooke en ferieflørt i Kreta.

Det gjør fortsatt vondt... Absolutt. Og det svir ekstra mye med den følelsen av å bli avvist. Men det går bedre foreløpig. Jeg tror det hjelper å tenke at det er normalt at det føles helt forferdelig til å begynne med, og at det kommer til å føles veldig all over the place!
Også er det veldig vanskelig å se for seg at noen andre kan være like bra... Og man savner å snakke med personen.

Men i mitt tilfelle begynner jeg å bli litt mer og mer fornærmet. Og jeg vet ikke helt om set er bra eller ikke... Du har jo all grunn til å bli sint! Jeg har ikke samme gode grunn til det... Men det er vel litt sånn at jeg enten må ta på meg skylda for å ikke være god nok, eller tenke at det er han som tar litt "feil" eller bare ser etter helt andre ting enn hva jeg synes er viktig... Så kan jeg liksom stå litt for det. Men som sagt, jeg vet ikke helt om denne tilnærminger er helt "bra" eller ikke. Jeg skal snakke med psykologen om ting i dag faktisk..

Men man må bare tro resten av verden når de sier at det går over. At det blir bedre... Og det har jo allerede blitt litt bedre, selv om alt føles helt på huet. Man mister fotfeste :/ så må man bare finne seg selv igjen og passe på at man ikke blir kritisk mot seg selv!

Hvorfor har jeg all grunn til å bli sint og ikke du? Du har investert kraftige følelser for fyren, for og så bare bli glemt.. Alle minne og hemmeligheter om hverandre blir bare borte og betydningsløse.. Det er en jævlig god grunn til å være sint, spør du meg, etter all den tiden altså. Men hvorfor være så sint egentlig? Sint fordi man ikke har partneren sin i livet sitt lenger? Gå finn en ny en! Det er som å miste en bolt til motoren, man bare finner en ny en som passer! Gjerne en som ikke løsner når det oppstår kraftige vibrasjoner og diverse ting..

Det er så sinnsykt mange folk der ute som kan fylle tomrommet ditt. Det finnes så mange som vil kjempe for å beholde deg og skjemme deg med kjærlighet. Så tror du helt ærlig at du har tapt noe, sånn egentlig? For jeg tror nemlig ikke det. Du er 22, ikke 94, det er mye igjen å oppleve og mange folk å hilse på. Ikke tillat at verdenen din raser sammen pga en kødd ikke vet bedre. Det er mange der ute som vil gjøre deg komfortabel, gi deg selvtillit og støtte når du trenger det. Som sagt, så er det som å finne en bolt som passer til motoren. Løse skruer ekke bra nok for deg vettu.

Det kommer til å gjøre vondt, det kommer til å gå opp og ned hele tiden, men prøv å holde deg opptatt. Jeg har sliti som bare faen, og gjør alt jeg kan for å glemme henne, selv om det virker nokså umulig. Jeg pleier bare å gå ut med venner når jeg har muligheten.. Men selv om jeg er ute med venner, så hender det at ensomheten fortsatt oppstår.

Du må gjerne gi oss en oppdatering på åssen det går med deg. Det skal gå bra!

Lykke til hos psykologen!

Mekanikern

Takk for styrkende ord!
Jeg synes det er litt vanskelig å være sint på ham, nettopp fordi jeg egentlig ikke var klar til å kjempe for han jeg heller. Men med en gang situasjonen blir snudd, og han hadde makten til å gå fra meg... da ble alt så mye verre. Og jeg håper jeg kan love meg selv at jeg ikke strekker ut tiden med ett nytt forhold hvis jeg vet det ikke stemmer i det lange løp. Men likevel, jeg er sint på han. Sint fordi jeg ikke forstår hva som ble "feil med meg", og fordi jeg føler meg uønsket og avvist. Men jeg vet at han ikke har byttet meg ut for noen... Han har vært hundre prosent til å stole på sånn sett. Og han hadde også forferdelig dårlig samvittighet for at han har såret meg nå. Og jeg vet at han er glad i meg... så han har aldri tatt meg for gitt! Men man kan ikke noe for å håpe at de går på en smell uten deg. At de innser hva de har "kastet bort". Og ja, heldigvis er det mange mennesker der ute. Det føles bare veldig tøft å måtte begynne på nytt igjen med en ny en gang! Sårene må nok gro litt til...

Men det virker som det går bedre med deg! Og det er fint å høre :) Som du sier så er det veldig opp og ned... man føler seg ganske crazy med alle følelsene om hverandre!