Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

uønsket

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

uønsket

april 11 2008 - 10:42
hei. Er en kvinne på snart 32 år. I går hadde jeg en uhyggelig telefonsamtale med min mor. Hun sa rett ut at jeg var uønsket fra da jeg ble unnfanget til nå.

Hjemme vanket det aldri ett kjærlig ord, eller berøring. I allefall ikke etter at papa døde av kreft da jeg var 9. da begynte et helvete.Hun begynte en systematisk og psykisk nedbrytelse av meg.

Mine søsken fikk alt de pekte på, jeg fikk ikke noe nytt. Lettelsen var enorm da jeg som 15 åring ble tatt hånd om av barnevernet. Skjønt det var bedre, men jeg savnet mamma. Jeg må ha vært gal i hodet.

Havnet i fosterhjem, der det var 2 andre barn,yngre enn meg. Gudene skal vite hvor godt jeg hadde det.De tre siste årene, har min fostermor vært min klippe i hverdagen. Hun har vært den mor jeg ikke hadde.Aner ikke hva som kunne ha skjedd uten henne.


Og for å toppe det hele har mine søsken tatt hennes parti. så min familie har plutselig skrumpet inn.så vår familie er ikke særlig stor.. min mann, min datter,svigerfar,svigermor.og meg. venner er det heller ikke flust av, men jeg er glad for de jeg har..

Avatar

Re: uønsket

juni 15 2008 - 19:08
Du er ikke alene om det iallefall... min historie er nesten identisk. Beste tipset jeg kan gi er å fokusere på de du har. Man blir gal i hodet over å tenke på at noen som skal være glad i en ikke bare gir faen, men faktisk misliker en, skulle ønske man ikke fantes.

Min måte å komme gjennom det på er å ta én dag ad gangen. Jeg skal overleve denne dagen. Jeg skal finne ét lyspunkt idag som gjør livet verdt å motbevise de som mente jeg ikke burde hatt livets rett. Hver dag jeg klarer det er en seier, selv om noen ganger er kampen så hard at jeg ikke er sikker på om det er verdt det.

Så kommer det en god dag, med opptil flere lyspunkt, og så husker jeg hvorfor det er verdt det.
Avatar

Re: uønsket

jan 5 2009 - 21:38
Kjenner meg også igjen. Har måttet kutte så og si alle bånd med min biologiske familie (foreldre, søsken m.fl.). Har ikke vært der på snart 3 år. Enig i at det er viktig å fokusere på det man har og også veie det opp mot det man evt. får..

Min tremenning og hans familie har blitt min familie. Noe de har vært siste årene. Tremenning og jeg har fått et far og datter-forhold, og det er en herlig følelse å kalle han for pappa. Pappa er jo et ord med kjærlighet og tillit, noe han virkelig fortjener. I tillegg til at han er min bestevenn.

Tror det fins håp der ute, noe jeg ikke trodde før. Nå er jeg veldig fornøyd med det jeg har, så fornøyd at jeg har begynt å tenke på at om jeg ikke får meg mann og barn - kan jeg faktisk være lykkelig for det. (Har opplevd en del voldelige menn, og redd for å oppleve det igjen.)

Så er glad på dine vegner at du også har kommet deg opp og frem. En annen ting som har hjulpet meg mye, er også at i stedet for å deppe over at man har så få folk som er glad i en - så heller fokuser på de som faktisk er glad i deg. :) Bedre med 1 god venn enn 10 dårlige.. :)
Til forsiden