ser jo det at jeg ikke er alene med disse ensomhets følelsene, og bare det å se at det finnes fler der ute i verden, gjør det litt lettere.
jeg er en jente på 27år, jeg bor alene og har to barn som bor hos meg ca annen hver uke. jeg har fast jobb som jeg stortrives i og kollegaer som er helt topp.
jeg føler til tider jeg lever et dobbelt liv, på jobb er jeg den som alltid er positiv, backer opp de andre og har kontroll og tar lett styringen. Jeg er også den de andre kommer til når de føler for å blottlegge sjelen sin litt.
Etter arbeidstid er det rett hjem, der er jeg helt alene, selv om jeg har egne barn og noen få venner så føler jeg meg helt alene.
med andre føler jeg meg annerledes,
jeg føler jeg kun er bra nok som siste utvei for mange.. jeg flyttet fra hjembyen min for snart 6år siden og jeg har ikke mange venner her jeg bor.
hadde en fantastisk kjæreste, vi kjøpte hus sammen, fikk barn og ja.. sånn som mange drømmer om.
desverre gikk dette rett vest, og jeg endte med å måtte flytte ut.
denne ensomheten er grusom, innerst inne er jeg en veldig selskapssyk person, men nå klarer jeg ikke omgås andre engang.
jeg har ikke mange jeg kan snakke med dette om heller, kun min bestevenn som desverre bor nesten 20mil unna meg..
hvordan blir man kvitt denne ensomhetsfølelsen??
"ensomhet er ikke å være alene, men å ikke ha en å savne"
denne setningen leste jeg på nettet.. den har satt seg i hodet på meg og jeg undres om det kan være noe i den?
men hvordan klare å finne seg en å savne når man ikke klarer å omgås folk! forvirrende..

Så trist å lese. Enda mer å trist å lese at det finnes folk der ute som føler seg ensom på samme måte som meg. Jeg er også den alltid positive typen på jobb.SMiler og stille ropp 100% for andre når de har det tøft, men når jeg selv har det like tøft er det ingen som stiller opp for meg. Jeg føler meg som en dritt. En dritt som lar seg bli brukt av andre,
Sender deg en styrkeklem:) Ville bare si at du er ikke aleine om å ha det sånn. Men jeg skjønner akkurat hva du mener.