Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

om Mitt lille liv

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

om Mitt lille liv

juli 12 2010 - 20:18
Jeg har sittet å lest på hva andre har skrevet. Mange føler seg ensom p.g.a. mangel på venner eller bare ønsker seg en venn. Jeg har venner. jeg har to bestevenner som jeg kan si hva som helst til dem, bortsett fra dette. Jeg har sittet å lest om bulimi å anoreksi, men jeg har ingen av delene, tror jeg. Ofte føles det som om jeg må brekke meg med en gang jeg er ferdig med maten eller når jeg står å ser meg i speilet. Noen ganger må jeg nesten springe til toalettet, men jeg får meg bare ikke til å spy. jeg vet ikke om det er fordi de kanskje kan høre det eller om jeg bare vil føle meg teit som jeg gjøre det.
Jeg krangler ofte med min far, noen ganger er de milde mens andre kan de bli litt voldsom. Han slår meg ikke. Han skader meg ikke med vilje. Når han blir litt får sur så kan det skje at han dytter meg nesten ned trappen. Han har et stor tempramang, jeg har arvet litt fra han, men resten av meg ligner ikke på han i det hele tatt. Moren min ligner jeg mer på, men jeg passer ikke inn. Jeg er bare en att på klatt. En som egentlig ikke skulle ha blitt født. Jeg er det helt motsatte av dem. Krangler ofte meg søsknene mine. Vi har liksom ikke noe til felles. Når vi var mindre måtte moren min nesten tvinge meg får å være med å leke med dem. I nesten hele mitt liv har vi had problemer i familien, sykdom, død å det har vært innblanding med barnevernet om noe som var teit. Men det var da jeg skjønte at de ikke brydde seg så mye om meg når psykologen eller hva det nå heter, satte å sa akkurat hvordan jeg hadde følt det om den episoden at jeg nesten begynte å grine når moren min sa at jeg ikke i det hele tatt hadde følt meg sånn. Det fristet meg utrolig mye å være litt overdramatisk å gå ut av rommet å bare fortsette helt til jeg ikke greide mer, med det ble bare litt får barnslig.
Jeg tenker ofte på å rømme eller bare å ta selvmord men jeg får meg ikke bare til det. Å når jeg prøver å snakke med en venninne av meg som nesten springer til meg når hun skjønner at jeg er trist, men jeg får meg bare ikke til det. Jeg har prøv, men det endte meg at jeg satt å hørte på henne fordi faren hennes er en komplett dust og stemoren som er veldig overdramatisk. Og når jeg kommer hjem tenker jeg bare på hvor stor dust jeg er får å prøve å snakke med henne om det når det er tydelig at hun har sine egne problemer å ta seg av. Og nå føler jeg meg som en idiot får å sitte her å skrive om mine problemer når folk har det vanskeligere enn meg.
Jeg liker ikke at folk skal føle synd på meg eller noe sånt. Jeg prøver å ta det som det kommer, men ofte blir det vanskeligheter. Noen ganger prøver jeg å bli full får å takle det, men når jeg skjønner at jeg oppfører meg barnslig får å bli full bare får å prøve å få alt til å forsvinne. Men det er lettere å prøve å glemme alt. Noen ganger bruker jeg å stenge verden ut med musikk, å hadde ikke vært får musikk tror jeg ikke jeg hadde vært her nå. Det er godt når jeg går langt borte fra huset å glemmer alt og alle med å sitte å se på naturen å høre på musikk som prøver løfte opp humøret mitt. Men så skjønner jeg at jeg må hjem igjen. Det høres så mye enklere ut å bare ta selvmord.
Avatar

Re: om Mitt lille liv

juli 13 2010 - 03:19
Finn deg en kjæreste så blir alt bedre ;)
Avatar

Re: om Mitt lille liv

juli 14 2010 - 17:22
Hóla der miss anonym.
E kan kjenne meg igjen i en del som du skriver og det er vondt å se at det er fler som har det slik. du skal nå vite at det ikke alltid trenger å være slik. Det er viktig å snakke med noen om ting. Det handler ikke om at folk skal synes synd på deg eller noe slikt. Det handler mer om at du skal kunne få satt ord på det du går igjennom og kunne bearbeide litt så det ikke tynger deg helt ned.

Det er klart man får disse stundene hvor man har mest lyst til å forsvinne men det ville være ille det også. Det er en gang sånn at vi må kjempe. Noen må kjempe mer enn andre men det betyr ikke at det er umulig eller at det er urettferdig. Det kan godt være at dagens "perfekte" får seg en skikkelig smell senere så det finnes ingen garantier for noen.

Til forsiden