Har ingen venner, og det føles som ensomheten kommer til drepe meg.

Jeg sliter blandt annet med depresjon og asperger. For de som ikke vet hva asperger er, kan jeg lime inn et lite avsnitt fra store medisinske leksikon, så du kan få mer forståelse for vanskene mine.

"Barn og voksne med Aspergers syndrom vil ha vanskeligheter med sosial omgang, særlig med jevnaldrende, da de har vanskeligheter med å oppfatte sosiale spilleregler, normer og andres forventninger. Som ved autisme vil de ofte ha vanskeligheter med å lese og forstå mimikk og kroppsspråk. Men i motsetning til autisme fremtrer ikke en signifikant forsinkelse i språkutvikling i de tre første leveårene, eller i den kognitive utviklingen."

Som forklart ovenfor, har jeg vansker med å omgås med andre. Det blir fort missforståelser, og jeg har fort for å ta ting veldig bokstavelig og personlig, og føle meg angrepet. Dette har endt mange vennskap. Har også prøvd og forklar vanskene mine til tidligere "venner" , men da fikk jeg bare tilbake "synd at sykdommen din skal ødelegge vennskap".

Selvom jeg selv er klar over hvilke utfordringer jeg har, er det ikke noe jeg kan gjøre noe med. Derfor er det ekstremt vondt å få høre slike ting som at "sykdommen" min ødelegger vennskap.

Slitter også med depresjon. Det henger mye sammen med aspergeren. Jeg føler meg rar og annerledes, og ikke minst ensom. Jeg har ikke en eneste venn jeg kan snakke med.

Alt føles så håpløst, og jeg klarer ikke se for meg et liv med denne smerte.

Hei!

Jeg skjønner veldig godt at dette er en vanskelig situasjon for deg. Jeg opplevde mye av det samme det siste året, men jeg har ikke asperger, bare en annen kronisk sykdom. Nå går det litt bedre, men jeg føler meg fortsatt sjenert foran andre, og jeg er ikke flink til å tolke sosiale situasjoner. Så du er ikke alene om dette. Jeg tenker at du trenger å komme i kontakt med andre. Du trenger et lite 'dytt' for å snakke med andre. Det er veldig viktig at du ikke lar ensomheten skylle over deg. Du er du og du er god nok som du er. Venner kommer og går, og jeg er helt sikker på at du kommer til å finne en venn som aksepterer deg slik du er. Det første steget er å ha noe å gjøre i fritiden. Oppsøk sosiale aktiviteter, interesser, hobbyer som du liker å gjøre. Så prøver du steg for steg å komme i kontakt med andre. Si bare et enkelt 'hei', og etterhvert prøver du å bli kjent med personen. Ikke snakk om syndromen din, bare spør 'hva liker du å gjøre på fritiden?', 'hva slags hobbyer liker du å gjøre?', spør om hva som helst for å bli kjent, bare ikke om syndromen din. Snakk om syndromen din når du føler for det, bare ikke på begynnelsen, for da blir kontakten slutt.

Ikke si til deg selv at alt er håpløst, for du kommer til å få det bra, syndromen din gjør deg unik, og venner som avviser deg pga. det, de skjønner ikke at du sliter, de forstår ikke deg, og de vet ikke hva man verdsetter i et vennskap. Å forstå hverandre er nøkkelen til et vennskap.

Masse lykke til!

Hei jeg ble litt wow når jeg leste meldingen din jeg føler det på samme måte jeg føler meg ensom å nedfor også jeg har depresjon jeg pleier å sove i sengen når jeg ikke har noe å gjøre på og jeg våkner opp til ulike tider av og til hvis jeg er glad så står jeg opp og ser på anime serier eller filmer eller ser på andre ting på tv, jeg har prøvd å få meg venner men er ikke enkelt i flere år har jeg prøvd men det har ikke gått så bra, vi er ganske like jeg har autisme å jeg føler det på samme måte som du gjør faktisk vennen der er ikke din feil du er fin som du er om du tar ting bokstavelig talt på alvor og du tar ting på alvor og føler du blir kjeftet på for eksempel eller folk blir sure bare fordi man ikke skjønner enkelte ting det er ikke din feil,

Du er fin som du er du og jeg tenker bare annerledes og svarer men vi er ganske like men når noen har vært negativ mot deg å sagt sårende ting til deg med å anklage deg for diagnosen din for å angripe deg på det med diagnosen din, det er ikke din feil at du ble født med det, du er fin som du er du, om de ikke kan prøve å forstå hva du har og at du er litt annerledes å at de du hadde før so var vennene dine forlot deg på grunn av sykdommen din så er dem ikke noe greie, jeg føler meg rar også men jeg har også depresjon det henger mest sannsynligvis med diagnosen min og ting jeg har opplevd før i tiden :(, men jeg er jo grei å snill å jeg er veldig god å er veldig følsom og bryr meg om folk og jeg er veldig ærlig av meg, men jeg har blitt utnyttet før å det er ikke noe kjekt, å snakke med en venn er godt å ha vi kan godt være venner hvis du vil :), jeg søker kjæreste men også gode venner,

Sykdommen din ødelegger ikke vennskap det er de som var idioter og som forlot deg fordi dem ikke aksepterte deg for den du er, det er idiotisk å si sånt det er akkurat som å si at åh du spiste sjokoladen vi skulle dele vel nå er vi ikke venner mere hehe sjokolade er deilig å godt, noe dem sårer deg så stygt så er dem ikke så veldig snille å gode folk å være med dem er mest sannsynlig slemme folk når de driver å sårer deg å er negativ mot deg fordi du har en diagnose du ble født med du er jo den du er du er jo snill å grei å der er da det viktigste :), please ikke gjør noe sånt da blir jeg lei meg, ikke gjør noe vondt mot deg selv vi kan godt snakke på telefon eller se på en film i lag hvis du har lyst eller gjøre noe kjekt i lag hvis du har lyst til det, jeg sitter mye alene og tenker også jeg for jeg er alene liksom 24 timer i døgnet egentlig jeg har ingen kjæreste eller venner å det gjør at jeg blir spesielt lei meg, men jeg kan godt snakke med deg på telefon så mye du vil eller finne på noe kjekt i lag :) bare å ta kontakt om du har lyst å skrive tilbake til meg håper du har det bra og opp med humøret gir deg en stor klem å håper du tar kontakt jeg kan være din venn forever eller hva du ønsker du har familie å meg hvis det betyr noe :),