Jeg mistet min mann for 3 mnd siden. 20 år sammen ble brått revet bort. Trodde jeg hadde kontroll, men det blir for mye. Skifte av dødsbo, begravelse, alle som spør hvordan det går, alle som lurer på når jeg skal selge huset. Når man er 2 er man aldri alene, å være 1 er et stort tomrom. 20 år sammen uten en krangel eller et vondt ord. Vet ikke hvordan jeg skal gå videre. Det brast for meg i dag. Døde nesten for 4 dager siden ,men ble reddet så vidt av flinke leger. Etter 2 døgn på sykehus så rett hjem, ingen forklaring fra leger hvorfor det skjedde, ingen som skjønte jeg trengte hjelp etterpå. Jeg skal være glad jeg overlevde, og det er jeg, men ensomheten og redslen kom i kveld. Jeg er helt alene for første gang i mitt liv, og jeg ble dødlig syk. Ringte mental helse som ba meg ringe legevakta. Det har jeg gjort og venter nå på legehjelp. Det blir for mye når man er alene. Jeg er skremmende ensom blitt. Venner er der, men jeg er allikevell alene.

Huff så trist å høre :(

Så leit å høre.Det kan ikke være godt å være deg nå.Håper du får det bedre med deg selv etterhvert,selvom det kan nok ta sin tid.Klem fra Mayamor

Oi, det høres helt grusomt ut.
Jeg har mistet en del jeg også, men det eneste rådet jeg har fått er å lære å leve med det. Man kan nok ikke få luksusen i å gjemme seg i gamle minner, det gjør nok mer skade en nytte tror jeg.

Lykke til.

Nå er du en del eldre enn meg, men jeg tror at når du har mistet noe så nært som din mann må du gi deg selv tid til å sørge. Og så etterhvert finne andre små ting som kan gi deg glede og interesse. Jeg kjenner en dame som mistet sine barns far og sin mann altfor tidlig. Hun var så aktiv og taklet det tilsynelatende så bra som man kan. Hun betrodde meg at hun i mange år etterpå gikk smilende hjem fra jobben, lukket døren bak seg og gråt ut alene. Denne damen har i dag en ny flott mann, men sorgen bærer hun fortsatt med seg. Sorg er prisen man betaler for kjærligheten. Aksepter at du må bære den med deg for alltid, men at den kan bli mindre altoppslukende med tiden. Lykke til videre!

Jeg håper da inderlig at du fikk legehjelp?? Det hørtes helt grusomt ut det du skrev. Lykke til videre. Lily2003

Jeg syntes så utrolig synd på deg! Det er helt utrolig hva ensomheten kan gjøre..

Selv om det er folk rundt deg, kan du fortsatt føle deg ensom.

Kjenner flesen, men kanskje ikke så sterkt som du. Mistet min far som 22 årig, og mistet min beste veninne for et år siden. da var jeg 26. Man blir så ensom og usikker.
Kondolerer med tapet ditt, håper du lerer å leve med sorgen.