Hadde jeg lært det jeg hadde trengt for å klare meg i dette samfunnet og i livet generelt, så hadde det kanskje gått greit med meg i dette livet. Så hadde jeg kanskje ikke blitt alvorlig psykisk syk, så lite vellfungerende og så ressurssvak. Hadde jeg lært sannhetene om livet, samfunnet og verden på ett tidligere tidspunkt, av noen andre, de sannhetene som jeg ser i dag, så hadde livet mitt sett helt annerledes ut, jeg hadde garantert hatt det mye bedre.

Men nei, jeg lærte ikke noe annet enn løgn. Jeg måtte kaste bort halve livet mitt på å finne ut på egen hånd noe jeg kunne ha blitt fortalt! Noe jeg kunne ha lært av andre! Det føles ut som at jeg ble «forskånet» fra sannhetene om dette livet, dette samfunnet og denne verden. Det føles ut som at jeg ble gjort en gigantisk bjørnetjeneste, som frarøvet meg ett liv som kunne vært så sykt mye bedre enn det livet jeg har nå!

Kvinner vil ikke ha en fyr som er så lite vellfungerende, så ressurssvak, og for ikke å glemme; så psykisk syk som jeg er. Dette forstår jeg fordi jeg forstår litt biologi. Hvorfor skal en kvinne velge meg som partner når hun kan få en mann som er sterk, frisk, vellfungerende og ressurssterk! Og kanskje også til og med langt kjekkere og mer sexy enn det jeg er! En mann som er i en mye bedre posisjon til å ta seg av en familie! Hvorfor skal en kvinne velge en som har en alvorlig psykisk sykdom som kanskje også barnet vil komme til å arve?

Jeg er så redd for at jeg aldri vil komme til å få meg en ny kjæreste, fordi jeg er så ødelagt psykisk. Jeg gruer meg hver eneste kveld for natten som kommer og jeg ikke får sove. Tomheten og ensomheten tar sakte men sikkert livet av meg. Jeg lider! Naturen ønsker å bli kvitt meg, ønsker ikke at jeg skal spre mine syke og svake gener videre.

Psykopaten jeg var sammen med som livnærte seg av min svakhet og snillhet, har ødelagt meg fullstendig. Psykopaten var bare naturens måte å prøve å bli kvitt meg på. Omtrent alt i livet jobber i mot meg, fordi jeg er svak, og svakhet tolereres ikke av denne onde naturen.

Ensomhet er enormt helseskadelig og jeg kommer sikkert til å dø av ensomhet, av fysisk sykdom som i bunn og grunn skyldes ensomhet.

Hva med å oppsøke et lavterskeltilbud for psykisk syke? Kanskje du kan finne noen å prate med der? Ha med å få en støttekontakt som kan bli med deg til slike steder og hjelpe deg med å komme i kontakt med potensielle bekjente der?

Jeg kan anbefale støttekontakt. Også miljøterapaut. Ta kontakt med bydelskontoret og snakke med de. Hvor henn i Norge holder du til? Det er Fontenehuset noen plasser i Norge.Vet mange får godt utbytte av det. Eller så er det aktivitetssenter som også kunne vært noe. Det er ikke sikkert at noen av de tingene er noe for deg men, vært å prøve det. Vet ensomheten er ekstremt tung og vanskelig.Sliter selv veldig mye med den tunge ensomheten..

Musicman, har du vurdert å tre ut av offerrollen du er i og ta grep i ditt eget liv? Du har muligheten til å velge det i stedet. Fordelen er at da kan du i større grad styre livet ditt dit du vil.

Det jeg mener å si er at alle tog har ikke gått, så lenge du (og vi andre) lever. Du er i utgangspunktet et ganske fritt menneske i et ganske fritt land. Det kan hende du har noen indre gjerder som holder deg fast, men dem er det bare du selv som kan rive ned. Du kan søke hjelp til å trenge gjennom disse gjerdene, men selve jobben er det du selv som må gjøre.

Alt du har lært som ikke er kunnskap som gjør deg godt, kan du erstatte med informasjon som gjør deg godt i stedet. Du er et lærende menneske så lenge du lever, det er først når vi levende vesener dør vi ikke vet noe om hva som er videre. Så jeg foreslår at du begynner å bruke energien din på å fylle ut der du synes du har mangler. Alt kan øves på, ingen er verdensmester etter første økt.

Gjør gode valg for deg. Begynn å ta vare på deg, du har som andre mulighetene framover. Det begynner gjerne med så "kjedelige" ting som å sove til ganske faste tider, være ute i frisk luft og få dagslys så tidlig på dagen som mulig. Spise ordentlig mat regelmessig. Gi kroppen masse mye mosjon. Vær måteholden med rusmidler, i en periode kanskje avstå helt.

Sett deg mål du kan nå, i begynnelsen små mål, som å spise 3 eller 4 måltider ordentlig mat om dagen. Klapp deg på skuldra, der klarte du det 3 -4 ganger i dag også gitt!

Se for deg hvilken mann du vil være, det er jo en side av deg det også selv om den er gjemt godt inne i deg, se for deg hva du gjør for å komme dit. Visualiser "løypa" og "gå løypa". Se for deg at du blir den du ønsker, at du når målet ditt. Kjenn på følelsen det gir deg.

Se gjerne på dette som en slags jobb, der du selv er arbeidsgiveren, sjefen og lederen. Belønn deg selv for gode valg og resultater, gjerne med gode ord til deg selv. Ord du har ønsket å høre hele livet, og nye.

Se på deg selv som en voksen mann som er i stand til å ta ansvar og gjøre de gode valgene. Du har det i deg, du må bare gi det rom i livet ditt.

Skriv gjerne en slags dagbok der du i ettertid kan bla tilbake og se hva du har fått til av endringer i livet ditt.

Forvent ikke at du aldri snubler i gamle vaner. Reis deg i så fall opp, tilgi deg selv og kom deg tilbake på sporet raskest mulig.

Dette ligner litt det som toppidrettsutøvere gjør for å oppnå sine resultater.

PS: Jeg var også en sånn sutrekopp en gang som fant meg selv sittende fast i rollen som offer. Å få vist meg muligheten til å vokse opp har vært å gå i små skritt mot målet, er enda underveis. Noen dager er det skikkelig vrient, øyeblikket etter kan lykken komme i små blaff. Så hold ut :-)

Jeg synes du har fått mange gode råd her om hvordan du kan lykkes med å få det betydelig bedre på sikt.