Har vel egentlig aldri vært det før, i noen særlig grad, i hvert fall ikke over tid. Inntil hun jeg har vært gift med i mange år plutselig bare dro og jeg mistet min nærmeste venn og kjæreste på en gang. Ikke så stort kontaktnett ellers heller, og uansett ikke så lett å skulle erstatte en slik daglig kontakt med en venn du ser kun en gang i blant. Barna er jo her selvfølgelig, deler av tida, men de skal ikke ta den børen. Kjærlighetssog har jeg selvfølgelig også, ingen tvil om det, men likevel så er det ensomheten som er verst. Usikker på hvor mye mer av dette jeg orker

Hei. Det kan være lurt å få kontakt med din indre natur. Gjør du det, så vil du aldri være alene. Videre så blir det å gjøre ting som kan fylle tomrommet du føler. Det kan være frivilligarbeid, gå turer i naturen eller sakte men sikkert få kontakt med venner og familie. Det viktigste er at du er der for deg selv sånn at følelsen av ensomhet og kjærlighetssorg blir mindre og mindre for hver dag. Med det så vil du etterhvert bygge din egen karakter og få opp selvtilliten. Lykke til

Ikke ligg for lenge i kjærlighetssorgen. Aksepter at det er over og finn tilbake til deg selv. Begynn å date/treff nye mennesker etterhvert. Kanskje finner du deg noen nye venner, kanskje finner du deg en kjæreste. Men husk på at du kan ikke definere din lykke på en person - plei vennskspene dine, nå vet du hvor viktig det er å ha gode venner rundt deg når livet går i motbakke.