Jeg lurer på om det er andre som har det som meg. Folk gir meg stadige tilbakemeldinger på at jeg er så dyktig, tøff og modig, mens jeg selv egentlig ikke tror på det jeg hører og bare går og venter på dagen der jeg blir avslørt som totalt ubrukelig. Jeg har hundrevis av "venner", men egentlig har jeg ingen. Invitasjoner takker jeg som regel høflig nei til av frykt for å bli blottstilt eller avvist. Og ensomheten gnager. Jeg er så ekstremt tynnhudet og sårbar, men det vises ikke utenpå. Samtidig skammer jeg meg over mine egosentriske og selvdestruktive tanker som hele tiden kverner i hodet mitt. Hvordan skal jeg våge å være mer meg selv i møte med andre? Vise mitt autentiske jeg, og blottlegge mer av hvordan jeg har det inni meg?

som nok er kjent for flere. Jeg har for min del tenkt at jeg ønsker å være mer synlig for andre. Jeg har begynt i det små å synliggjøre hva jeg mener om ufarlige tema. For meg handler det om å mene noe om feks jeg liker musikk, filmer osv. I år har jeg tenkt å mene noe om valget, og ikke minst holde fast i temaet når jeg møter motbør, når det skaper følelser og tydelig uenighet. Jeg har holdt på noen år, og synes det hjelper litt, selv om det holder hardt når det blir konflikt. For meg har det vært viktig å forstå at å mene noe gir mer trygghet, og at jeg ikke trenger å vite før jeg mener noe, noen ganger hjelper det å hive meg utpå uten at jeg helt vet. Men det hjelper ikke alltid.

Jeg tror du har rett i det du skriver. Å flytte fokuset bort fra seg selv og være der mer for andre er nok nøkkelen, men da må man også ha troen på at man har noe reelt å bidra med i dette møtet. Jeg har aldri hatt noen problemer å utbasunere mine meninger om mangt og mye, også rundt de mer «farlige» og konfliktfylte tingene. Med en «debattant»-personlighet er det mer de mellommenneskelige greiene jeg ikke takler. Å bli blottlagt eller angrepet på det personlige planet, om du forstår. Jeg er ikke så god på å pakke inn ting, og er i så måte dårlig på relasjonsbygging. Jeg legger meg derfor ofte lagelig til for hugg. Og det svir så fælt når det treffer, der folk ikke forholder seg til sak og angriper meg som person.

Hvis folk tror man kan SE på folk hvem som sliter mest psykisk så vet de ikke hva de snakker om.

Mange tror ennå at det er kun de som ser utflidde ut , bor i sosial bolig og er enslige som er de som sliter mest.

Da er det underlig at så mange kjendiser og ellers sosiale oppegående og populære mennesker tar livet sitt.

Ja jeg slåss også med min " Evil twin" h et dag. Utad er jeg en blid person , sosialt sterk , har barn, mann og hus og alt det der.

Men inni hodet er det en mørk demon som vil trekke meg ned.
Som tenker dystre tanker om meg selv og andre rundt

Husk dette: den mørke røsten inni hodet er den som lyver.

Jeg vet ikke hva du legger i å "utbasunere sine meninger", men umiddelbart høres det ikke ut som noen god debatteknikk, og da kan man heller ikke forvente så mye respekt tilbake. Eller så kan det være at du rett og slett diskuterer med feile folk, siden de ikke kan forholde seg til saklig debatt og begynner med personangrep.

Rogajente, du nevner "evil twin" som er et dekkende begrep for situasjonen min. Det er denne som ligger der, alltid parat til å ta til seg næring, og som hemmer meg i å finne en trygghet og en selvrespekt til å tørre å være helt og holdent meg selv i møte med andre. Frikar1; debattanten i meg er min personlige styrke (det er også dette jeg lever av). Men debattene er ofte bare en del av livets teater. Det er når jeg skal si noe ektefølt, fra eget hjerte at ting står på spill og det er i disse situasjonene jeg har erfart at det ofte skjærer seg. Der ødelegger jeg bare for meg selv. Fordi jeg ofte sier ting for direkte, og er for ærlig uten å tenke over konsekvensene dette medfører av motangrep tilbake. Derfor velger jeg oftest å trekke meg unna i disse situasjonene. Det er den manglende harmonien og freden med meg selv som er problemet; å kunne stå personlig rustet til å takle alle personangrepene som kommer.

Kjenner meg så igjen.skulle ønske jeg kjente noen som hadde det slik, hadde vært fint å snakke med deg som har det sånn.

Jeg er nok også i den kategorien.

Jeg har lederstilling, kone og barn, men livsgleden er der ikke. Jeg har noen få venner, men jeg klarer liksom ikke å bruke tid med dem. Jeg omgås også mindre og mindre mine søsken og foreldre som årene går.

Det som holder meg på bena er barna mine og min fru. Men jeg vet hun periodevis synes det er vanskelig. Jeg føler jeg har dratt henne inn i samme spiral som meg selv.

Jeg vil gjerne være der mer for de jeg har rundt meg. Men jeg klarer det liksom ikke…det virker rar at det kan være sånn.

Kunne sikkert skrevet en mosebok med biografiske glimt fra livet . Men sporer av nå tror jeg og finner Jon blund.