Hei!

Vet ikke hvor ellers jeg bør skrive om hva jeg føler, men det passer kanskje inn her. Vil bare skrive for å få det ut.

Personlig har jeg ikke en eneste person jeg kan kalle venn, var innlagt på sykehuset en periode for et par år siden, ikke en enste person utenom nær familie brydde seg eller merket, er også jomfru og aldri kysset noen. Har vært alene hvert eneste 17.Mai, bursdag, nyttår osv. siden jeg var 16 kanskje. Hadde et par venner før jeg begynte på høyere utdanning, men måten de behandlet meg på som om jeg ikke var et normalt menneske med normale behov kun fordi jeg var litt rar. Har heller ikke noe som helst lyst til å reise på ferie, da jeg er helt alene uansett, har heller ikke vært på ferie siden jeg var 16...

Det er en Catch-22 føler jeg, du må liksom ha venner for å få venner og bedre sosiale evner som man får gjennom kontinuerlig eksponering. Det har vært min opplevelse, folk flest dømmer deg på sekunder.

For å sette ting i perspektiv, så merket jeg ikke noe som helst pga corona-pandemien, ikke en dritt. Kan heller ikke huske sist jeg ga noen en klem? Kanskje 3-4 år siden...De som først dømmer meg for å være litt rar tror at jeg har masse venner slik som de selv har, og at jeg bryr meg om spilling og generell data-dritt på nettet. Men lite vet de at jeg ikke bryr meg en dritt om spilling og er ensom. Jeg er veldig veldig deprimert etter å ha vært alene så lenge, jeg har høy utdanning, god økonomi, kontroll osv, fikk spart opp litt da jeg ikke har noen utgifter, men føler meg like skit og ubrukelig for det om.

Folk kan ødelegge for deg ved å spre rykter. Jeg tror absolutt ikke på noen som helst måte at vi lever i et godt samfunn vi har heller aldri gjort det, slik jeg har opplevd, det har jo bare blitt verre med tanke på jantelov og ryktespredning for å rakke ned på folk som kanskje ikke kan konkurrere sosialt pga de er ensom.

Klarer nesten ikke komme over hvor lite som skal til for å gjøre verden bedre, om folk bare brydde seg litt mer, istedenfor å baksnakke, utestenge, sette folk i bås osv.

Er faktisk blitt litt komfortabel det siste året med å være alene, helt til jeg ikke er det før jeg skal sove, i verste fall panikkanfall...

Et triks jeg har lært den siste måneden er at jeg får sove dersom jeg trener fysisk som en helt før jeg legger meg (Hadde søvn problemer pga ensomheten som mange av dere har, men blitt bedre etter jeg begynte med trening). Er også motivert av å jobbe meg oppover enten fysisk, mentalt eller jobb/utdanning uansett hva, hvorfor ikke liksom, det er viktig å ha noe som motiverer deg synes jeg. Jeg klarer meg ved å lese bøker, sitte på youtube og komedie filmer, glad i mine foreldre også.

var bare det.

jeg vil ikke ha venner på nettet, ville bare dele dette da jeg ikke har sagt dette til noen før. Jeg prøver å framstå så normal som mulig irl...

m26

Ja..du har det vondt og ensomt ..og det er sikkert mange som deg..Du har likevel startet et sted som er så bra..dvs å trene...Det er bare en ting til som du må presse deg på..gå til frivillighetssentralen eller Røde Korset og fin der en dag i uken en aktivitet som du kan delta i?Du kommer å treffe andre og opptage etterhvert at det er mange som har samme problemer..og det eneste måten å komme litt videre på er å ha en hvis håp til endring til det bedre..og å forsette a ha troen å være lit sosialt ihvertfall gjennom Røde Kors,Frivilighetssentralen..

Desto mer du isolerer deg desto tyngre og meningsløst hver dage føles?Ikke isoler deg..delta til Røde Kors .Føl deg seg heldig du har vært så sterk og har fast jobb,ekonomi som er bra,du er sterk og i stand til å planlegge ,å se det du trenger..dvs trene fir bedre sovn..Du er verdifull ,gi deg selv en klapp på skulderen hver gang du gjør små planer fir å ha det bedre og du fullfører de.Klem

Har sendt deg en melding stvg :)