Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Vanvittig ensom og usikker student i Oslo

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Vanvittig ensom og usikker student i Oslo

feb 26 2017 - 14:15
Hei! :) Jeg skriver til dere i håp om at dere kan hjelpe meg med et par ting, eller i alle fall bidra med noen smarte tips. Litt backstory: Utover våren i fjor da jeg var ferdig på VGS, ble jeg mer og mer stresset i forhold til hva jeg skulle finne på å gjøre den påfølgende høsten.

Det virket som alle rundt meg var helt sikre og visste hva de drev med, men jeg hadde store problemer med å ta en avgjørelse. Men så kom jeg inn på et studie i Oslo for vårhalvåret (var egentlig på venteliste), som foreldrene mine hadde veldig lyst til at jeg skulle starte på. Så jeg tenkte jeg kunne gå for det. Selv om jeg ikke var kjent i Oslo, og egentlig kommer fra en liten bygd, tenkte jeg at det ville gå fint, for jeg er utadvendt og pratsom og har aldri i mitt liv hatt problemer sosialt. Jeg tenkte: i verste fall, hvis jeg ikke får noen venner, da har jeg bare ekstra mye tid til å se på Netflix og lese bøker og tegne. Så jeg jobbet på høsten og bodde hjemme, og gledet meg til å flytte til våren.

Men siden jeg har kommet, har det vært et mareritt. Jeg flyttet først inn hos ei som var helt kokko, så jeg flytta ut. Nå bor jeg på studentbolig, og det er mer avslappende, men jeg er så ensom. J Jeg prøver så vanvittig hardt for å få det til å funke, men det er veldig vanskelig. Jeg prøver å treffe folk masse, gamle venner og bekjente som jeg vet er i området, til og med tilfeldige folk jeg treffer inn og ut av forelesninger. Jeg spør om de vil ta en kaffe, en vaffel, spise nudler, dra på kino, se en kunstutstilling, bake boller. Hva som helst. Men enten har ikke folk tid, eller så er de opptatte, eller så ?????? har de ikke lyst kanskje. Dessuten har de sine egne gjenger nå, som jeg ikke er invitert til, siden jeg bare er en gammel venn fra videregående. Dette er mennesker jeg så på som mine beste venner. De gangene jeg får til å treffe folk, så føler jeg aldri en sann connection med dem, det føles bare som å fylle tida. Jeg har prøvd å oppsøke et kristent miljø til og med, selv om jeg ikke er kristen, bare for å føle at jeg hører til noe sted. Men jeg tror jo ikke på Gud og Jesus og det, så følte meg bare enda mer som en outsider etter det.

Ingen har tid til meg. Jeg føler meg usynlig. Studiet gikk greit i starten, men har gradvis mistet all motivasjon. Det at jeg ikke leser nok gjør meg enda mer stressa og engstelig, og alt er egentlig bare blitt en eneste stor negativ spiral. Jeg tror kanskje ikke engang at dette studiet er noe for meg allikevel. Jeg spiser sunt, sover nok, trener nesten hver dag, jeg oppfyller alle "kravene" for et lykkelig liv. Men jeg har aldri vært så ulykkelig før.

Så nå vet jeg rett og slett ikke hva jeg skal gjøre her. Jeg har mest lyst til å reise hjem, til den lille bygda mi, fire timer utenfor Oslo. Bo hos foreldrene mine, gå tur med hunden, ikke våkne opp hver dag til stillhet og rar krydderlukt i gangen på studenthuset, til et fullpakket auditorium der jeg ikke engang vet om jeg hører til. Føler ikke jeg hører til noe sted. Føler meg sviktet, og angrer så jævlig på at jeg dro hit. Vurderer så sterkt å avbryte studiene og reise hjem og starte å jobbe, men får sånn 40 000 i lån da, siden det er tre måneder oppsigelsestid på hybelen min.

Foreldrene mine vil at jeg skal fullføre dette halvåret før jeg bestemmer meg i forhold til studiet, siden det bare er tre måneder igjen nå. Men jeg vet ikke hvor mye mer av dette jeg orker. Jeg har begynt å tenke tanker som jeg tror kan være litt farlige. Jeg er ikke suicidal, men har flere ganger tenkt at det bare hadde vært enklest å bli påkjørt eller hoppe fra en bygning, ikke for å dø, men bare for å bli skadet nok til være på sykehuset i en måned eller to, slik at jeg kunne avbryte studiet og dra hjem.

Men det er ikke bare lånet som er ille, hvis jeg drar hjem, for skammen er verst av alt. Siden jeg egentlig er sånn flink pike, skulle studere i storbyen, men så har jeg ikke fått til en jævla dritt, og føler meg som et fullstendig mislykka prosjekt. Kommer ikke til å tørre å se noen i øynene etter det hvis jeg drar hjem. Men jeg orker ikke å være her lenger heller, for nå har jeg prøvd så hardt i to måneder, orker ikke tre til på denne måten. Orker snart ikke å være i det hele tatt. Gråter hver morgen og kveld, sliter med å få sove, våkner ofte opp om natten med dødsangst og hjertet som dunker vilt.

TL;DR: livslei, venneløs, ensom, hjemmelengtende student i Oslo som vurderer å kaste inn håndkledet og reise hjem og jobbe igjen, men er usikker pga. at hun ikke vil miste ansikt.

Hva tror dere/du? Hva i all verden burde jeg gjøre?
Avatar

Re: Vanvittig ensom og usikker student i Oslo

feb 26 2017 - 16:12
Har sendt deg en pm!;)
Avatar

Re: Vanvittig ensom og usikker student i Oslo

feb 27 2017 - 12:31
Jeg har ikke tid til å lese hele innlegget ditt akkurat nå dessverre, fordi jeg er på vei ut. Men jeg har lest litt om at du har lyst til å gi opp studiene.
Selv angrer jeg bittert på at jeg ikke ble ferdig med videregående slik jeg hadde tenkt. Har prøvd å fullføre studiekompetanse flere ganger senere, men gitt opp..

Det er jo ikke for sent for meg enda, men jeg må innrømme at det er veldig tungt bare å tenke på å ta det opp igjen.. Så selv om jeg gjerne skulle hatt utdannelse innenfor det jeg ønsker å jobbe med, blir det til at jeg ikke gjør det. Leter bare etter jobber jeg kan få uten spesifisert utdannelse. Så siden du er så godt igang, vil jeg anbefale deg på det sterkeste å fullføre. Det blir så mye lettere etterpå..

Når du er ferdig med studiet kan du jo reise tilbake igjen.. Da har du i alle fall prestert noe ;)
Sorry for å være den som sier at studie er viktig, men jeg refererer bare til det at det er så innmari surt å ikke ha klart å gjennomføre når man først var i gang..

Hilsen en som angrer på at jeg ikke ble ferdig når jeg allerede var i gang..

PS: i dag er jeg i utgangspunktet trygdet, så presset om å ha skikkelig jobb er ikke så stort at jeg bryr meg med utdannelse.. Selv om jeg vet at det kunne gjort hverdagen min mye lettere..
Avatar

Re: Vanvittig ensom og usikker student i Oslo

feb 27 2017 - 20:48
Høres ut som du trenger å studere et annet sted enn Oslo. Oslo er stort med mange tusen studenter, store klasser og ikke minst er folk sprett over et stort område. Start på et nytt studie til høsten, prøv et lite sted som for eksempel Sogndal, Ås, Bø osv.

På mindre studiesteder blir du lett kjent med folk og det vil føles mer som den bygda du kommer fra. Du møter folk på ett utested, du møter folk i butikken osv. Du kan synge i studentkor, revy, strikke med studenter, trene med studenter osv.

Prøv det, første år som student er hard, Oslo gjør det enda hardere. Prøv å fullfør de emnene du har nå, studiepoeng kan du ta med til andre studier.

Har selv studert mange år, bare å spørre hvis du lurer på noe.

Avatar

Ny i byen

mars 2 2017 - 20:37
Hei...jeg var har vært ''ny' i oslo selv en gang,og for tiden pendler jeg litt såå fram og tilbake innimeelom,men hører til i oslo...Og en ting kan jeg si ganske sikkert..du burde aaaldriii gi opp studiene..det gjorde jeg,og angrer veeeeldigg.......sender deg en venneforespørsel...
Avatar

FØLERN

mars 8 2017 - 19:25
Jeg forstår absolutt din frustrasjon. Det kan være så fristende å gi opp studiene, men du kommer til å miste momentum, og det er skumle greier. Oslo er en vanskelig by å infiltrere, og enda vanskeligere å føle seg inkludert i. Byen er proppfull av folk, men allikevel er det ikke særlig til studiemiljø som du finner i Trondheim, Bergen, Ås etc. Det er vanskelig å være alene, men du er jammen ikke alene om å føle deg sånn. Sender deg en venneforespørsel jeg!
Til forsiden