Vet ikke hva jeg vil med dette innlegget.

Ble utsatt for grov mobbing for noen år tilbake. Har ikke hatt kjæreste siden før dette skjedde, og har heller ingen venner.

Livet føles uutholdelig.

Har gått til psykolog i fire år, og det går vel litt bedre. Er i det minste tilbake igjen i jobb. Tjener greit. Men det hjelper egentlig ikke når det kommer til stykket. Føler ikke livet er verdt å leve. Har forsøkt å bli mer sosial, forsøke å skaffe meg venner, men jeg sliter forferdelig med det sosiale, stoler ikke på andre, er veldig utrygg i møte med andre, så da blir det jo vanskelig.

Hadde en vond oppvekst, med en far som terroriserte meg psykisk, og vel på sett og vis fortsatt gjør det.

Så mens andre er ut og lever livet sitt, blir jeg sittende her inne og føle meg utenfor. Uønsket. Mindreverdig. Mislykket.

Vet ikke hvor mye lenger jeg kommer til å orke dette.

Hei.
Føler med deg. Er i lignende situasjon selv der livet står fast og har gjort det alt for lenge. Vil råde deg til å prøve coach for å prøve å komme videre, men undres litt på hjelpen du har fått fra psykolog.. (har ikke foreløpig så mye erfaring selv med coach men det er pga det økonomiske og at jeg ikke har jobb.. Men var hos en jeg fikk trua på så jeg skal ta kontakt med når jeg får inntekt). Hos noen får du en gratis bli kjent time.
Ta snarest avstand fra din far hvis du har mulighet, eller ta et oppgjør/konfronter han om du har mot nok eller si det til noen. Faktisk kan psykisk vold være straffbart. Sjekk ut - https://dinutvei.no/svar/434-tre-spoersmaal-om-psykisk-vold

Hei!

Uff... Mobbing er det verste som finnes. Og det er så unødvendig.
Skjønner ikke at folk med viten og vilje kan ha så mye ondskap inni seg at de må plage andre på den måten.
(Samtidig tror jeg også mye som oppleves som mobbing av en person ikke er ment som mobbing fra den andre. Uskyld moro som noen kaller det.).

Det høres jo ganske naturlig ut at du har vanskeligheter med å stole på folk etter det du beskriver å ha opplevd.
Alle traumer man har med fra tidligere i livet vil sette spor i sjelen. Og noen av disse sporene er såpass dype at de lager varige arr. Disse arrene vil alltid være der, og noen ganger blir de mer synlige enn andre. (De gangene man kjenner på eksakt samme følelsen som man gjorde tilbake til da man opplevde mobbingen).

Jeg har selv blitt mobbet grovd da jeg var yngre. Og det oppleves som at jeg er programmert til å tenke negative tanker om meg selv i veldig mange situasjoner hvor jeg ikke burde være ond mot meg selv.
Det er jo ikke mer vondt jeg trenger - jeg trenger jo en god peptalk.
Men, min tanke er at du har såpass dype spor etter både mobbingen og den psykiske terroriseringen fra din far, som gjør at du nå sliter sånn som du gjør.
Og det er helt naturlig å ha det sånn.

Det blir som et barn som skal lære å gå og prate for første gang.
Lærer man barne å gå på feil måte eller å uttale ordene feil, vil barnet også ta dette videre og få uvaner som kan være vanskelige å bli kvitt. MEN, i de aller aller fleste tilfeller ER det mulig å forandre på problemet.
Jeg sier ikke at det er lett. For det er det overhode ikke.
Men, det ER mulig.

Tilliten din til andre er noe som andre skal fortjene og ikke gis bort gratis uten videre.
Ofte er jeg en slik person som gir bort tilliten min alt for lett til andre mennesker. Fallgruven blir diger hver gang jeg opplever å bli såret. Jeg BURDE selvfølgelig ha lært av feilene mine såpass mange ganger jeg har erfart å bli sviktet. Men, jeg er en person som PRØVER å se det beste i mennesker.
Egentlig burde jeg bli flinkere til å være mer forsiktig. Ta med god tid til å bli kjent med det andre mennesket først.


Finnes det noen møteplasser som er åpne der du bor? (Snakker ikke om puber og utesteder, men om lavterskeltilbud hvor du kan møte likesinnede).

Er det lov å spørre om hvilket sted du kommer fra? Eller evnt. hvor langt det er til nærmeste by/tettsted?


Du er IKKE alene her inne i alle fall.
Her er det mange som befinner seg i samme situasjon som deg. Og for oss er det greit å kunne vite om at vi deler felles tankegang. Noen ganger kan det gjør at man føler seg litt mindre alene/ensom, i alle fall mentalt.


Hva liker du å gjøre på om dagene?
Noen hobbyer?