Jente 37 år. Godt udannet, har jobb, samboer og barn. Har aldri hatt overflod av venner, noen få nære i kortere perioder i livet. Avstand gjør at det jevne behovet ikke blir dekket. Har jobbet med meg selv de senere år og virkelig forsøkt å ta initiativ for å etablere vennskap. Jeg får derimot lite respons på mine henvendelser, svært sjeldent noen som tar initiativ den andre veien. Jeg har grublet mye på dette da jeg ønsker å finne årsaken til at andre jenter virker å unngå meg. Tilbakemeldinger går i at det er tungt å prate med meg, vanskelig å komme inn på meg, at jeg bør by mer på meg selv..... Jeg finner dette underlig da det i de fleste samtaler er jeg som må lede an, finne temaer, stiller spørsmål og være interessert i den andre personens liv. Jeg deler egne hverdagsutfordringer etc. Noen her som har tips og råd? Kanskje noen har vært bort i slike som meg og kan forklare hva som gjør at man oppleves som vrien å kommunisere med...?? <3 Takk for evt. Svar

Det må 2 til for å danse tango, altså en kommunikasjon må minst innebære bidrag fra 2 parter.

Du undrer deg over ditt bidrag, og det er modent gjort. Da er du åpen for å lære og har mulighet til å lykkes. Men dine samtalepartnere da? De må jo respondere med noe selv, ut over at du må tilpasse deg dem.

Kanskje uttrykker du styrke, mot og selvstendighet som gir jenter antydning til buksevann. Eller det er noe av det de kaller small-talk som må på plass før de tør å slippe seg løs. For sannsynligvis har de lyst til å snakke med deg! Jeg får hvertfall lyst til å snakke med deg!

Jeg vet ikke, bare noen tanker herfra.