Hei,

Ting er ganske mørkt akkurat nå. Jeg går på DPS og har flere ganger denne sommeren vært nærme å ta livet mitt. Jeg har en kjæreste, men hun sier at hun ikke vet hva hun føler for meg lengre. Jeg prøver veldig hardt å få det til å gå bra, men det virker som jo mer jeg prøver jo lengre ned havner jeg. Det er veldig ensomt for tiden, jeg har i grunn ingen å dele disse tankene med, bortsett fra psykologen min. Jeg prøver å fylle dagene mine med ting for å holde de vonde tankene mine på avstand, men de henger over meg hele tiden. Jeg går ut blant folk fordi da vet jeg sjansen er liten for at jeg handler på de skumle tankene mine. Jeg er redd hele tiden, redd for å være alene, og redd for tankene mine. Jeg skulle virkelig ønske at jeg hadde noen å være med, eller snakke med, eller som jeg visste ønsket meg godt. Det verste av alt er at jeg hadde gledet meg til sommerferie, til å være med kjæresten, få en pause fra jobb, og slippe å være bekymret hele tiden. Men nå sitter jeg her da, og gjør alt i min makt for å holde meg gående bare litt til. Kanskje nok til at medisinene og terapien kicker inn og jeg får lyst på livet igjen, kanskje ting føles litt mindre ensomt.

Hei. Trist å lese at du har det så tungt nå at impulsene dine sier at du verden hadde vært ett bedre sted uten deg. Men tro meg, verden blir ikke et bedre sted uten deg. Du er ett menneske, ett helt enestående enkeltmenneske. Som jeg er helt sikker på er verdt noe for mange, selv om du ikke tror det selv. Det jeg skriver nå leser du sikkert å tenker, "det sier alle". Ja de fleste sier det, men hva vet vel vi om hva de har vært igjennom. Hvis du er interessert i råd fra meg så bare skriv til meg på privat melding.

Hilsen en som vet hva det vil si å være nede i kjelleren.

Hei. Det er leit å høre at du føler det sånn. Går det noe bedre nå?