Hei!

Jeg er en 31 år gammel mann som har vært singel hele livet og mest sannsynlig vil jeg være det livet ut.

Føler angsten har ødelagt livet mitt og sabotert flere muligheter hvor jeg kunne ha truffet noen. Det er vanskelig å beskrive..

Jeg har et sterkt ønske innerst inne om å oppleve hvordan det er å være i et forhold, men samtidig er det dette jeg fryktet mest. Hver gang jeg blir betatt av noen eller tenker for mye rundt om hvorvidt jeg vil få et kjærlighetsliv, ja da får jeg mye uro. Ingen positive tanker, kribling eller positive følelser... Kun angst og frustrasjon.

Så er spm hvordan kan jeg takle et liv som evig singel? Har dere noen tips? For meg er det nesten uutholdelig.. Jeg klarer bare ikke akseptere at jeg har rotet alt til og at angsten antageligvis har ruinert et fremtidig kjærlighetsliv.

Livet er ikke lett. Det går mye i berg og dalbaner, og skal godt gjøres å finne en balansert livsstil som man er fornøyd og trives med.

Jeg er nysgjerrig på hva som skjer konkret når du får den angsten og frustrasjonen. Du skriver du får negative tanker og følelser. Hva slags tanker er det? Hva gjør deg frustrert?

En måte å takle det på er å gå komme til bunns i saken. Årsaker, problemstillinger, konsekvenser. Når man får overblikket, blir det lettere å finne løsninger.

Neste avsnitt er basert kun på egen erfaring, så hvis noen er uenig, er det bare å skrive egen erfaring. Det sagt, så har jeg ikke hatt mange kjærester. Men er litt viktig å tenke på HVORFOR man egentlig vil i forhold. Pga ensomhet? Sosalisering? Fysisk kontakt og intimitet? Det er ikke bare bare heller, krever ansvar for hverandre og samhold. Enkelte har en tendens til å bare hoppe ut i forhold og møte realiteten etterpå.

Har selv vært single i noen år nå og føler også iblant savnet etter en dame, men så tenker på hva det faktisk innebærer og hjernen slår seg til ro igjen. Kan hende det kan funke for deg også.

Og så er naturlig at ikke alle er egnet for forhold og familie. Det er ingen skam i det heller. Veldig vanskelig å finne sin plass her i verden, men når man først klarer det, kan man få det fint her på Jorden. :)

Nye, spennende tanker om å være singel her, gode innspill så en tenker seg om. Hjertelig takk!

Ja takk til dere begge for fyldige svar. Håper flere slenger seg på.. er så godt å få litt perspektiv på ting.. jeg vet så inderlig godt at så lenge jeg sliter med ekstremt dårllig selvbilde blir det umulig å elske en annen. Håper jeg blir "frisk" en dag da

Det er trist det du skriver, men du må aldri gi opp. Jeg var der en gang og vet hvordan det føles. Problemet når man har det slik som du er at man har tendens til å overanalysere alt. Små uviktige detaljer som ikke har så mye å si. Jeg pleide å tenke, hvorfor vil ingen ha meg, hvorfor tør jeg ikke si noe når jeg liker noen, er jeg for lav, for feit er det meningen at jeg skal være alene osv. Dette er ikke bra. Dette drar en i et mørkt hull som det er vanskelig å komme ut av. Min redning ble Internett. Nettdating. Prøv på det. Ikke still mange krav gjør det lett for deg selv. Jeg måtte kysse mange frosk før jeg fant min prins. Nå har vi vært sammen i 11 år. Du kommer også til å finne en der ute, bare prøv, gi alt du har og aldri gi opp.

Du er ikke alene! Jeg er K30 og har kun vært i ett forhold i tjueårene, som jeg egentlig ikke regner for å være et skikkelig forhold fordi jeg hadde så mye angst og uro at det aldri føltes godt. Så nå sitter jeg her da, med en kronisk smertetilstand som var vart i altfor mange år og får meg til å sterkt betvile om jeg på noen som helst måte er i stand til å være i et forhold, både fordi jeg fortsatt har angst ifb med intime relasjoner, men også fordi smerten er sterkt hemmende for seksuell interesse, pluss depresjonen som følger. Derfor gjør jeg mitt beste for å fylle livet med andre interesser, selv om jeg også føler mye på at jeg sitter på vent mens livet bare suser forbi, men jeg tror nå likevel ikke at det er helt håpløst. På gode dager finner jeg mye styrke i å vite at jeg tross alt har meg selv og at jeg har utviklet meg så mye. Det håper jeg du kan få til også!

Vet ikke om nett dating er så lurt. Da kan man ikke ta noe personlig ialefall,det er stedet å bli avist på. Synes det er vanskelig nok å finne noen å skrive med her som tåler å bli kjent med meg. Synes det er vanskelig å skrive med folk og bare få bokstaver tilbake,ialefall hvis det er personlig det jeg skriver,og det er vel litt av vitsen her på sidetmedord. Vanskelig å skrive med ord. Vanskelig å skrive på sidetmedord. Skrive om hvem jeg er. For hver hver i sær. Tja Tjalve. Navnet skulle bare mangle.

Jeg synes at det virker som om du tenker veldig negativt når du antar at du kommer til å være enslig resten av livet på grunn av noe du sliter med nå. Hvorfor frykter du å havne i et forhold? Dersom du ikke har vært det før er det jo ikke sikkert du er i stand til å forestille (forutsi) hvordan det kommer til å oppleves. Er du forresten sikker på at det er angst du kjenner på, det kan jo til tider være ganske likt spenning?

Jeg opplever at forelskelse og kjærlighet på et vis blir litt "oversolgt" litt av samfunnet rundt. Det er liksom så veldig positivt og bra. Det er topp å være forelsket men det er tungt også, spesielt når det ikke blir møtt av den andre parten, og om en blir et par så er det jo fortsatt adskillesene når hver går til sitt, f.eks når en er på jobb og sliter med å konsentrere seg fordi en bare tenker på eller den en er forelsket i...

Jeg har ikke vært i noe forhold på mange år, opplever ikke at jeg har overskudd pga. sykdommen. Klarer liksom ikke å se at jeg har noe å gi, annet enn problemer. Hadde vært fint om ting bedret seg fordi jeg savner virkelig noen å være sammen med, men for tiden virker det umulig.

Jeg tenker at det går an å venne seg til å være singel, at det er noe en tilpasser seg til, noe som også kan være litt skummelt, f.eks. tenker jeg at siden jeg har bodd alene i så mange år så er jeg blitt så "sær" fordi jeg ikke har fått korreksjoner på det jeg gjør hjemme at jeg vil få store utfordringer om jeg skulle flytte sammen med noen.