Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Straffet for å være en god person?

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Straffet for å være en god person?

mai 7 2018 - 19:09
Hvem skulle tro at når man vokste opp at du skulle bli "straffet" for å være en god person?

Jeg har alltid vert der for vennene mine. Stiller alltid opp, har en skulder å gråte på, prøver å hjelpe pg motivere. Var en person som både ga valentinesgave med en fin hilsen, påskeegg, julehilsen og sendte fine meldinger. Jeg var den jenta.. Alltid jeg som spørr om hvordan det går, tar initativ og ga og ga og ga. Etter all kjærligheten jeg hadde å gi helt ifra ungdomsskolen fram til midten av 20 årene har det vert så mye helvette og motgang.

Jeg vil kun godt, var sågale at jeg var naiv og skikkelig domsnill i mine yngre dager. Jeg var aldri stygge med noen, baksnakket ikke og ville kun bli akseptert og følejeg betydde noe. Jeg har vert gjennom mobbing, utroskap, har hatt kreft, trakaserring på jobb, mistet såå mangen venner og ikke hatt det bra med meg selv. Var så sjenert, usikker, stoore tillittsproblem og har alltid skillt meg litt ut, fordi jeg ville ikke følge strømmen som alle andre..

Nå sitter jeg her, 27 år gammel- høy, slank, morsom og sjarmerende med langt brunt hår forsatt med så mye kjærlighet å gi, men.. Er alene 90% av tiden om jeg ikke er på jobb. Jeg er alene fordi jeg orker ikke ta initativ lenger, jeg orker ikke jobbe for å måtte bety noe, jeg orker ikke å føle meg uviktig eller ikke satt pris på i like stor grad. Jeg orker ikke. Jeg er så sliten psykisk at det er ikke noe vits lenger, alt er bare vondt. Er blitt sknnsykt innadvendt at å være alene føles så mye bedre ut selv om det er utrolig vondt.

Det skjærer meg så sykt dypt i hjerte at det er sånn. Hva faen må en gjøre for å bety noe?? Hvor jævlig mye motgang og dritt må en gå gjennom som man ikke fortjener? Hvorfor er jeg så ensom?
Avatar

Hei

mai 8 2018 - 05:31
Det høres ut som om du har vært gjennom veldig mye i livet ditt. De fleste av oss har vel det også.

Du er verdifull og betyr noe. Ikke noe mer enn andre, og ikke noe mindre enn andre heller. Hvis du ser etter bekreftelse på det fra andre mennesker, vil du bare finne ut at du ikke får det du vil fra dem, og så blir du skuffet og sur og vanskelig å være sammen med (ond sirkel).

Jeg mener det er fantastisk hvis du velger å fortsatt være et fint og givende menneske hvis du klarer, men gjør det bare for å gi, ikke fordi du forventer å få noe tilbake. Da blir ikke din sinnsstemning så avhengig av hva andre velger å gjøre.

Jeg prøver å jobbe med dette selv hver dag, og det er ikke enkelt. Men jeg tror iallfall på at det er veien å gå hvis man skal ha det greit og stabilt uavhengig av andre.
Avatar

Ikke lett

mai 8 2018 - 10:19
Det er ikke det at jeg gjør det fordi jeg krever det samme tilbake. Men å gi å gi å gi uten å føle deg satt pris på eller takknemlighet på noen som helst måte gjør vel at du kanskje lengter mer etter det? Å få noen til å føle seg verdsatt og hvor spesielle de er for meg, se hvor glade de blir så blir jeg glad. Å gjøre fine ting for andre gir meg en god følelse, men så midt opp i det hele så sitter du er og ikke får den samme kjærligheten tilbake, du begynner jo automatisk å lure på om det du gjør er godt nok, er DU god nok? Er det noe galt med meg siden andre ikke føler for å gi samme kjærlighet? Kanskje det er derfor jeg har så mye å gi for jeg vet hvor jævlig det er å ikke ha noe?

Jeg har aldri blitt sur og vanskelig som en liten 4 åring som ikke får viljen sin, heller et lite barn som er redd for å bli forlatt fordi din betydning er ikke så stor for ingen bekrefter det i noen som helst grad. Alle trenger jo en viss form for bekreftelse, noen kanskje mer enn andre, men hvorfor skal det være noe galt i det..?

Hva kan man egentlig forvente av såkallet gode vennskap eller forhold? Eller er alle så oppslukt av sin egen egoismen at evnen på tenke på noen andre enn seg selv har forsvunnet helt? Er det greit at en person gir og gir og gir, men aldri får noe igjen? Jeg hater at folk sier "det er gi og ya" nei det er det ikke, det er gi og få- en harmonisk balanse som skaper glede og omsorg der det er lite backstabbing og egosentriske handlinger. Hvorfor skal noe som er så enkelt være så vanskelig?
Avatar

Re: Straffet for å være en god person?

mai 8 2018 - 17:51
Har ikke noen kloke ord å komme med, men du er ikke alene.. Jeg skjønner hva du vil frem til og har ikke funnet noen svar på det selv.

Jeg f.eks ble skikkelig lei av å hele tiden være den som tok kontakt med ei barndomsvenninne, hele tiden være den som spurte hvordan det gikk, hele tiden spurte om vi skulle finne på noe osv... Hjalp henne en nyttårsaften med å gå å lete etter hun i skogen istedet for å spise sammen med familien... Hjalp henne med å komme seg bort fra der hun bodde fordi hun hadde det ikke bra der osv... Ga veldig mye, men fikk aldri et lite takk eller noe tilbake.. Hadde liksom ikke skada å si tusen takk for at du har hjulpet meg... Forventa ingen gullmedalje eller noe, kun et lite takk.

Så jeg bestemte meg for å vente til hun tok kontakt med meg.... Vel, jeg venter enda og det har nå gått 7 år... Jeg bærer ingen nag til hun og om hun finner på å ta kontakt nå, så kan vi fint henge sammen igjen OM det ikke blir ensidig.

Vet ikke helt hvor jeg skulle med dette, men har iallefall funnet ut at:

Verden har blitt jævla egoistisk.
Avatar

Trist å lese

mai 8 2018 - 20:28
Er trist å lese ja at en som gir så mye blir igjen. Lurer på har du prøvd å bli venn med dine arbeidskollega om du er i jobb? Mulig prøve å få nettvenner gjennom interesse eller ta opp hobby?
Bor selv nord på så ikke lett her, men ja man må vel bare prøve?
Avatar

Gi deg selv først!

mai 8 2018 - 20:38
Hei!

Jeg kom først over innlegget ditt nå! Det er veldig bra at du kan dele tankene dine på den måten. For det er ikke alltid like lett å sette ord på frustrasjonen. Nå føler jeg at mye har blitt sagt (skrevet!) av overnevnte her. Har likevel sendt deg et venneforespørsel, hvis du ønsker å skrive med noen.

Jeg kan relatere til mye av det du skriver. Denne stadige undringen av å stå igjen ribbet for all forventning hva gjelder en god dynamikk i en relasjon og hvordan dette bør foregå. Jeg har dessverre ingen fasitsvar, men det jeg vet er at det er viktig å gi seg selv først. Dette høres egoistisk ut, men jeg selv måtte lære det den vanskelige veien. Å gi, gi og gi enda mer i håp om at alle mennesker har en god intensjon forsto jeg at ble en utstrakt naivitet som enkelte lot utnytte. I en periode var jeg rett og slett sjokkskadet og mistroisk til mennesker generelt. For hvordan kan det være at man aldri får noe igjen, når en stadig er rund og gir av seg selv til den grad? Kan det være at man ikke gir seg selv først? Det ble nevnt noe om forventning om å få og ta og at dette noen ganger kan gjøre verre når man ikke får tilbake som ønsket. Men er det virkelig galt å ville gi like mye som en ønsker å få tilbake? Det tror ikke jeg. Likevel tenker jeg at mennesker er så ulike. Vi har alle behov. Å komme nær en person som gir og gir, uten å sette grenser, kan føre til at vedkommende som tar kan blir litt for komfortabel i en slik situasjon. Og den som gir sitter tomhendt. Man undres jo om det er noe galt med en selv.

Det er viktig å stå opp for seg selv! Det er nok det du gjør nå. Du har rett og slett fått nok og nå setter du ned foten! Flott :)
Noe av det jeg har lært og som har vært vanskelig er det at tillit må tjenes. En kan rett og slett ikke blottlegge tillit til en enhver mann kun fordi de er mennesker. Ja, vi skal vise hverandre respekt og behandle hverandre verdig, men i mitt tilfelle har jeg nok romantisert og vært svært naiv hva gjelder intensjoner som andre mennesker har. Jeg tenker alltid godt om andre mennesker og ønsker virkelig å gi av meg selv der hvor jeg kan. Dette er en av mine verdier. Jeg kommer ikke til å la dårlige erfaringer med generelle mennesker ødelegge dette. Men jeg kan ikke utslette meg selv til fordel for noen andre. Kall meg egoistisk, men ingen vil noen gang kunne utvise meg den kjærlighet som bare jeg selv vet så altfor godt at jeg er i behov av. Tenker det er viktig å se seg selv først, så andre. Ellers er man ferdig og ut om ingen andre gjør det..

Når andre ser at du respekterer dine egne grenser og er tydelig på hva dine behov er, så mener jeg oppriktig at de vil behandle deg deretter. Vi behandler andre kun ut i fra hvordan de behandler seg selv. Dette høres for enkelt ut, men jeg tror virkelig ikke det er vanskeligere enn det. Det som har vært utfordrende for min del har vært å starte/komme i gang med dette prosjektet om å "elske" seg selv. Det er en prosess og det vil være noen opp-og-nedturer, noen ganger står man på pause, men jeg mener det kan være mulig.Jeg vet av erfaring at enkelte mennesker er så kyniske at de utnytter selv den som ønsker å gi i god tro. Det er trist, men jeg tror ikke vi kan kontrollere andre mennesker eller deres handling og intensjon, kun vår egen. Dette ble et litt lengre svar enn hva jeg hadde tenkt til å skrive. Dette er faktisk første gangen jeg svarer på et innlegg her inne. Håper du kommer til en "mening" rundt dette med tiden.

Stor klem :)
Til forsiden