Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Spøkelseshus

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Spøkelseshus

aug 6 2021 - 01:58
Jeg har vært på ferie alene i det som var sommerparadiset mitt i flere dager nå. Jeg har ikke vært her på 4 år, og har aldri vært her alene før.
Flere av de gladeste, tryggeste minnene mine fra barndommen (og tidlig ungdom) er fra dette stedet. Her følte jeg meg hjemme, her kunne jeg være meg selv.
På ungdomsskolen, da livet mitt gikk til helvete og hver dag var et mareritt, hadde jeg sommerferier her inne og det hadde en (midlertidig) helbredende virkning. På den tiden gikk jeg aldri i t-skjorter, selv ikke når det var veldig varmt, jeg var ikke komfortabel med å vise armene mine, jeg ville dekke meg til så mye som mulig fordi på skolen var jeg i "fiendtlig territorium" der alle hatet meg og ønsket meg død og det var blitt gjort klart for meg hver dag at jeg var avskyelig og at utseendet mitt trigget hat i andre mennesker, folk ønsket meg vold og lidelse pga hvordan jeg så ut...Men her inne kunne jeg være meg selv, og jeg kunne gå i t-skjorter og vise armene mine, og jeg kunne slappe av og føle meg som et ekte menneske.
Her kunne jeg til og med føle meg likt og akseptert av familie (ikke foreldre), spesielt yngre søskenbarn som bodde her.

Jeg utviklet psykiske problemer pga alt jeg måtte deale med hver dag både hjemme og på skolen, og mine foreldre reagerte på det med sinne og irritasjon og GROVE brudd på mitt privatliv ovenfor mine medelever...det sistnevnte er det mest traumatiske minnet jeg har og jeg kan ikke snakke om det, skrive om det, tenke på det uten å bli...agitated og føle som om det fremdeles skjer.
Jeg endte opp på ungdomspsykiatrisk avdeling tre ganger og siste gang (helt på slutten av siste semester) skjedde det en midlertidig forandring. Jeg fikk positive opplevelser med andre ungdommer på min alder på sykehuset, første gang på 3 år at jeg hadde jevnaldrende å snakke med og ha det gøy med, noe som jeg hadde hatt et intenst savn etter og behov for hver eneste dag på ungdomsskolen. Dette utløste eufori, jeg ble i bedre og bedre humør (kanskje FOR godt humør noen ganger) og jeg ble skrevet ut fra sykehuset og dro nesten rett derfra og ut hit, hvor jeg hadde den siste virkelig gode sommeren her inne. Da var jeg fremdeles "høy", med tro på at nå kom alt til å ordne seg, nå har jeg gjennomgått 3 helvetesår men det er over nå og nå skal livet mitt bli fantastisk, jeg skal få venner, ha gøye opplevelser, gå på skolen jeg vil etc...
Det var siste sommer (og siste sted) der jeg følte meg skikkelig glad, komfortabel, trygg, og...i live. Siste gang jeg virkelig følte meg hjemme et sted.
Jeg var 15 da, det er 15 år siden nå.

Jeg har tenkt mye på fortiden min det siste halvannet året, etter å ha gått over et tiår uten å tenke på den i det hele tatt. Jeg har lurt på hvordan det ville vært å være inni barndomshjemmet mitt, hvor jeg bodde fra jeg ble født til jeg var 17. Hvordan det ville vært og være inni ungdomsskolen igjen (konkluderte med at det ville vært sånn cirka som når Danny vender tilbake til The Overlook i Doctor Sleep). Her er jeg i et hus som var del av livet mitt helt siden jeg ble født. Fra jeg var barn og livet var et magisk eventyr. Jeg var alltid et ensomt barn, jeg var stille og hadde en viss sosial angst hele livet (som selvfølgelig ble 100 ganger verre senere) så jeg hadde ikke venner før helt på slutten av barneskolen, og kunne være deprimert selv som barn. Men livet var mye lysere da.

Nå er jeg her alene. Huset ser nesten helt likt ut som når jeg var barn og ungdom. Veldig lite har forandret seg. Men det føles som et spøkelseshus. Et hus fult av minner fra når jeg var i live, når jeg var et ekte menneske med en sammenhengende historie. Fra når jeg hadde en storfamilie som jeg følte tilhørighet til her og hadde mange fine opplevelser med.
Siden den gang så har jeg ikke følt meg i live, livet har vært...drømmeaktig, stille, mørkt, kjedelig, meningsløst og uutholdelig ensomt. Jeg føler meg som et spøkelse, og jeg har vært et spøkelse mesteparten av tiden siden den sommeren her inne når jeg var 15. 15 år med mørke og ensomhet.
Storfamilien er fremmede for meg. Jeg føler ingen tilhørighet til dem, ingen tilknytning.
Søskenbarna mine her inne har flyttet vekk, de har karrierer, barn, er forlovet...de har vokst fra meg. Jeg er ikke komfortabel og føler meg ikke hjemme med familie i det hele tatt. Litt med min søster, men ikke skikkelig. Jeg føler meg alltid på utsiden. Jeg hører ikke hjemme noensteder.

Jeg ser ikke hvordan jeg noensinne kan føle tilhørighet blant andre mennesker igjen. Jeg ser ikke hvordan jeg noensinne kan føle meg komfortabel og ha den indre roen, føle meg som en del av gjengen, relatere til dem og føle meg hjemme. Jeg er alltid på utsiden og jeg har vært på utsiden så lenge at jeg ikke engang kan forestille meg hvordan jeg skulle vært på innsiden/hørt til i en gruppe igjen. Ikke famillie en gang. De er fremmede for meg nå, alle sammen.

Jeg orker ikke mer ensomhet. Jeg vil ikke fortsette mørket og ensomheten. Jeg vil ikke være alene i mørket lenger.
Jeg har ikke innsett hvor jævlig det har vært, for jeg har prøvd å distrahere meg og gjøre meg selv komfortabel med distraksjoner... Men det har vært et mareritt.

Jeg fikk meg endelig jobb (første jobb noensinne) for snart et år siden...Men jeg føler at den jobben bare har stjålet enda et år fra meg. Enda mer rutiner, meningsløshet, kjedsomhet, enda mer distraksjoner fra det jeg egentlig trenger i livet.
Jeg er 30 men er ikke klar til å være voksen. Jeg var ikke ferdig med å være barn. Jeg fikk så vidt en smaksprøve av å være ungdom.

/rant.
Klokken er 01:56 og jeg skal opp tidlig. Skal "hjem" i morgen. Tilbake til jobb, rutiner, tilbake til byen jeg hater, der jeg har for mange dårlige minner fra, der de sosiale vanskene mine og selvfølelsen er enda verre enn de er andre steder, selv i Norge.
Avatar

Spøkelser i skapet har de fleste folk.

aug 6 2021 - 11:20
Du kan være stolt av deg selv som er i jobb og er en del av samfunnet.
Sorgen over en tapt barndom /håp er der , men du kan desverre ikke få igjen.

Det hjelper deg ikke å " trasse" nekte å være voksen - og gå inn i mørket igjen ved å dvele over det tapte.

Hvis du trenger kan du be om sykemelding og få henvisning til psykolog.
For å rydde opp i og sortere tankene.

Du virker som en reflektert og oppegående person , du burde undersøke mulighetene å studere noe du har veldig lyst til , noe du kan bruke kreativiteten din til.
Kanskje du burde flytte til et nytt sted og skape nye minner?


Lykke til :)
Til forsiden