Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Sosiale medier

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Sosiale medier

des 15 2019 - 17:05
Vi snakker ofte nedlatende om sosiale medier, om presset for å følge trender og om presset for å være pålogget. Vi snakker ofte om hvordan det er tidskrevende, endrer konsentrasjonsevnen til brukerne og gjør dem apatiske og sittestillende. All kommunikasjon foregår i korte fraser og forkortelser, emotikons og pinlige forkortelser, og sosiale medier beskyldes for å redusere barns skriveferdigheter. Noen eldre i bakgrunnen på bussen på vei til skolen snakker om hvor håpløse dagens unge er, og politikere snakker om nettvett for å få bukt med digitalt guff. NRKs dokumentarserier omfatter personer med perfekte fasader som skjuler uhyggelige liv; deres dramaserier omfatter en vennegjeng på fem. Og, alle nevner de digitale liv på diverse sosiale medier. Romkameratene mines idéer om inkludering er å stelle i stand en kakekveld hvor alles mobiler plinger i ett. Av og til snur de seg til hverandre og viser videoen de har fått tilsendt fordi motparten kjenner dem, og andre ganger snakker de om en katt de følger på Instagram.

Jeg - jeg er i bakgrunnen: ensom i virkeligheten og ensom digitalt. Jeg har smarttelefon, Facebook, Snapchat og Instagram, men får knapt meldinger og det kun på Facebook. Ingen liker bildet jeg la ut i desperasjon på Instagram, ingen har sendt meg venneforespørsler på Snapchat og det går flere uker eller måneder mellom hver melding på Facebook.

Likevel blir vi skåret over samme kam. Vi er den digitalt oppslukte generasonen, hvor psykiske problemer er bagateller konstruert av vår egen interesse for sosiale medier. Vi lekteres i behovet for redusert skjermtid. I enda et forsøk på å avdekke sannheten bak sosial-digital interaksjon publiseres innlegg og serier om sosiale mediers bakside, at ikke alle har et skjønt liv bak glansbildene.

De skulle bare visst hvor mye jeg vil dø for streaks på Snapchat, følgere på Instagram og venner på Facebook, men de tar seg ikke tid til å høre min historie. Muligens fordi jeg ikke har et digitalt liv verdt å snakke om. For det er få historier om hvordan det er å være digitalt ensom (og i hvert fall i tillegg til alene i virkeligheten). Det er ingen som spør meg om jeg ikke knakk sammen da jeg, i et forsøk på å få venner, godtok en venneforespørsel bare for å høre at jeg sikkert var falsk. For vennelisten min er for kort for en på 23 år, bursdagsgratulasjonene så få at jeg heller burde holde datoen skjult, bildene uteblir fordi de kun ville blitt dårlige selfiee, og da jeg åpnet meg om det fikk jeg beskjed om at det var en forståelig respons av henne.

Jeg har prøvd å skaffe meg et liv på nett, prøvd å etablere bånd mellom meg og folk jeg ikke kjenner eller predatorer, kun for å ha noe å gjøre. Ensomheten har drevet meg til mye, men det er også grunnet ønske om at det skal plinge i mobilen. Jeg vil heller få en melding fra "Svein (54)" som ber meg komme på en sexfest eller en snap av penisen fra vedkommende enn ingenting. For jeg føler meg utenfor når det ikke plinger i mobilen; jeg føler meg verdiløs uten en beskjed. Jeg har opprettet falske profiler i destruktive nettverk på Facebook, jeg har laget egne kontakter på mobilen for å virke som jeg får meldinger. All tiden jeg bruker på mobilen på bussen er for å late som jeg har venner å kommunisere med. "Lise" var ikke en kvinne ved navn Lise, men meg, en kontakt på mobilen med mitt nummer. Ikke fordi jeg ville, men fordi det skulle plinge i mobilen min.

Korreksjon: Det er ikke bare lyden på mobilen som dro meg til skjulte nettverk; den øredøvende ensomheten gjorde det også. For det var bare der jeg kunne skrive om dårlige erfaringer, publiserer bilder av meg etter en tårevåt seanse eller ønsker om å ta mitt eget liv. Min virkelige profil skulle bestå av hjerter, sosiale tilstelninger og gode minner, og hvis ikke det kunne publiseres skulle jeg holde meg unna. Slik er det fortsatt: mange åpne plattformer er ikke for alle, selv om vi ofte hevder de er. Det er for de som kan publiserer bilder av seg selv i sosiale situasjoner, sende og få meldinger, som har flere hundre venner og som kan få flere bursdagsgratulasjoner på ens bursdag. Jeg er ikke en av dem, og det ødelegger meg.
Avatar

Re: Sosiale medier

des 15 2019 - 17:23
Takk for ærlig sterk skildring, CrissCross, det er leit å høre at du har det sånn i din unge alder. Er det noe vi som er her kan gjøre?
Avatar

Re: Sosiale medier

des 15 2019 - 19:15
Så sinna ^

Jeg ville anbefale deg å prøve spilling? Det er ganske enkelt å komme i kontakt med folk på den måten (Ikke norske personer muligens, men personer likevel).

Avatar

Nettvenn

des 15 2019 - 19:38
Nettvenner gjør meg ganske trist, for det ligger en bismak i vissheten om at det kun er digitale vennskap. Det overskinner av og til ønsket om en fin fasade, spepsielt når jeg hører hvem de andre har kontakt med.

Jeg husker jeg fikk en venn fra nettet, og forholdet vårt utviklet seg til at vi sendte hverandre hjerter og skrev vi var glad i hverandre. Jeg vet ikke hva han faktisk følte, men jeg elsket han mer enn han sikkert visste. Likevel virket han usikker på å møtes; penger og jobb var alltid i veien. Jeg skjønte det ikke var ekte, for hadde hans følelser blitt gjengjeldt hadde han kanskje satt av tid. Det var ikke lange veien heller, bare 30-40 minutter med tog. Så jeg avbrøt forholdet, gjorde det "slutt" mellom oss etter to år med intet. Men, jeg var for redd for ensomheten uten han. For selv om han distanserte seg og samtalene ble etter hvert få og korte, var han der i ny og ne. Mer enn noen andre.

Jeg knytter meg fort til folk, men til gjengjeld opplever en uro for hver minste forlatelse. Det har skjedd hundrevis av ganger etter han også, fordi jeg ikke har taklet vissheten om at forholdet kan være basert på løgn. Jeg unngår møtene, fordi jeg ikke vil ødelegge idéen om at de eksisterer og setter pris på min eksistens. Samtidig opplever jeg den vonde vissheten om at det kun er på nettet.

For to år siden møtte jeg en fra nettet, mye fortere enn jeg trodde. Jeg tør fortsatt ikke si hvordan vi møttes, og, selv om vi ikke snakker så mye lenger, danner det seg en klump i magen hver gang jeg ser han. Han vil dessverre alltid være han fra nettet, han jeg ble venner med i desperasjon. Han har blitt et symbol på ensomheten, vissheten om at jeg ikke klarer å finne noen som jeg betyr noe for i virkeligheten.

Noen psykologer jeg har hatt oppgjennom har også foreslått spilling. Da har jeg en aktivitet i tillegg, men jeg faller nok fra der også. Da har man også aspektet om faktisk spillinteresse, en interesse jeg ikke egentlig har. Ei heller kunnskaper.
Avatar

Re: Spilling er piss

des 15 2019 - 19:50
Jeg kaster bort livet som dette også..
Avatar

23

des 15 2019 - 21:06
Jepp
Avatar

Re: Sosiale medier

des 15 2019 - 21:44
...så jeg har tid. Jeg trodde sosiale medier skulle være mindre viktig da jeg startet på universitetet, men den gang ei.
Avatar

Predasjon før og nå

des 15 2019 - 22:05
Jeg regner med at det er betraktelig flere predatorer som leter etter folk som er under den seksuelle lavalder (<16) enn over, og det opplevde jeg også selv da jeg var yngre. Likevel blir plattformene med tiden utvidet, spesielt om du ikke lyver om alderen, på grunn av den høye aldersgrensen hos noen. Med predasjon mener jeg ikke bare den "klassiske", som å utgi seg for å være jevnaldrende, men også det som knyttes mot maktmisbruk og manipulasjon. Med maktmisbruk er alder gjerne ingen hindring; det spiller ingen rolle så lenge de tiltrekkes motparten og alderen deres. Da kan predasjonen foregå ved at de utgir seg for å være en med autoritet og kunnskap nok til å finne ut hvem du er. Manipulasjon er vel den formen jeg har opplevd mest av; de enser at jeg er sårbar og planter tanker om at de kan gjøre det godt. Det er ikke ulovlig, om ikke det er voldtekt eller seksuell trakassering, men det er likevel ikke frivillig. Du bare overbevises om at alternativet er verre, at de har midler til å ødelegge for deg eller at livet ditt blir like ille som før hvis ikke du gjør som de sier. De blir noen du kan betro deg til, til de selv utnytter deg.

Sex er ikke nødvendigvis et tegn på predasjon, og jeg gjør meg selv ikke til et stakkarslig offer. Når jeg møter dem, hvis jeg møter dem, samtykker jeg til sexen. Men, det kommer med en fryktelig vond bismak, en bismak av misbruk, fordi de har misbrukt sin posisjon som en jeg kan betro meg til. De samme personene ser jeg i forum hvor det snakkes om å kneble, kvele og utøve fysisk og psykisk voldelig sex, hvor de som påføres den smerten er alvorlig psykisk syke. Men, det er samtykke, så det blir liksom greit. Det kategoriseres ikke som voldtekt, og da er det greit? Det er greit å få så mange lidende til å tro at de ikke er verdt noe uten dem, at de er avhengige av den fysiske og psykiske volden og at ingen andre vil elske dem som de gjør.

Det er tull å besvare dette med at signalsentre for smerte og nytelse ligger så nærme hverandre at det oppstår forvirringer. Kanskje det stemmer, det kan jeg ikke nok om for å uttale meg, men det er alarmerende at de fleste som engasjerer seg i slike settinger er alvorlig psykisk syke.

Jeg - jeg er psykisk syk og føler meg utnyttet for alle videoene jeg sender dem av meg som stripper til nakenhet. Det er samtykke, det er jeg som gjør det og jeg kunne ha kuttet kontakten hvis ikke det var greit, men det er jo ikke greit. Ikke egentlig. At deres svar på mine utbredelser er en etterspørsel av en video av meg som tar på meg selv. Men, de vet hvor de har meg. De vet hva jeg føler om jeg slutter: jeg kommer omsider tilbake, fordi de er de eneste som setter pris på meg.

Dette virker så systematisk at jeg vil kalle det predasjon.
Avatar

Re: Sosiale medier

des 16 2019 - 03:19
San Francisco:

Det er unødvendig å kritisere akershusøst for sin intensjon om å være støttende og inkluderende. Det er et VI her inne i form av et fellesskap, så hvis det kom noen innspill til hva vi kan bistå med, er det en mulighet for at andre her inne som leser tråden kan imøtekomme for å lette byrden.

Det blir også feil å konstatere at spilling er bortkasta tid, når det for mange er akkurat det motsatte. Det er en arena hvor folk knytter bånd og får økt mestringsfølelse, bl.a. Ifølge vitenskapelige studier er moderat spilling sunt.

ChrissCross:

Leit å høre om ensomheten din og overgrepene du opplever. Får du noe profesjonell støtte for dine psykiske utfordringer?

Kan anbefale en chatte-server på discord som heter Be Social, som er en gruppe laget for folk fra denne siden. Jeg sliter med ensomhet selv og får stort utbytte av å henge ut der, da det er lettere for meg å sosialisere over nett enn irl. Det er ikke supermange aktive brukere, men de som er der er veldig inkluderende og hyggelige.

Avatar

Så var det dette med nettvenner da

des 16 2019 - 13:16
Takk!

Det blir derimot vanskelig å engasjere seg på nett når jeg vet motparten kun er på nett. Det å møte folk fr nettet er også vanskelig. Det henger alltid over meg at de er derfra.
Avatar

Re: Sosiale medier

des 18 2019 - 00:49
Det virker som at du er flink til å skrive. Leser du, eller skriver du tekster?

I så fall, hva med en bokklubb/skriveklubb?
Avatar

Skriverier

des 27 2019 - 20:19
Jeg liker å skrive, men interessen har dessverre blitt litt mindre med depresjonen og ensomheten. Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal skrive lenger, ei heller om jeg når frem til noen med det jeg skriver. Jeg er ikke med i en bok- eller skriveklubb.
Til forsiden