Forum

På Sidetmedord.no kan du dele tanker og følelser med andre brukere eller våre ansatte veiledere. Bruk forum og vennetjeneste for å utveksle erfaringer og meninger med andre brukere, eller send en melding anonymt til oss og få svar innen 48 timer. 

Logg inn

 
  • Ny? Du som skriver til oss er helt anonym, og vi som jobber med tjenesten har taushetsplikt.

Snille og stille...

Du må være logget inn for å skrive i forumene.

Logg inn Ny bruker

Forfatter
Melding
Avatar

Snille og stille...

mars 16 2018 - 18:22
Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal begynne, eller hva jeg skal si. Det er så mange tanker i hodet, men i bunn og grunn handler det om at jeg er ensom. Jeg synes sosiale settinger kan være vanskelig, at jeg ikke klarer å være meg selv. Jeg er den stille og snille, og det er kanskje den jeg er, og følelsen av å bli utnyttet pga dette. I jobbsammenheng ved at man hjelper andre, og føler at man ikke får samme hjelpen tilbake, ved at man passer på at andre ikke føler seg utenfor, men føler seg ofte utenfor selv. Jeg er snart 30 år, og gruer meg. Ikke for å bli eldre, men fordi det forventes at man skal feire, og følelsen av ensomhet blir så mye større når man innser at: Har jeg noen å invitere? Føler at jeg ikke har noen nærme og ekte venner. Bare det å sette ord på tankene mine er ofte til hjelp, takk for at du leste dette!
Avatar

Re: Snille og stille...

mars 16 2018 - 22:34
Slik er jeg også, hjelpsom og beskjeden. Feiret ikke 30års dagen med venner, de få jeg har kjenner ikke hverandre. Jeg ønsker meg sjelden noe til jul eller bursdag, blir glad hvis noen gir meg noe jeg liker eller bare husker på meg. Skal jeg gi bort noe, finner jeg alltid ut hva folk faktisk ønsker seg. Går jeg forbi noe jeg vet blir en fin gave, kan jeg kjøpe den selv om personen ikke har bursdag på mange måneder.

Jeg lager masse mat til andre, gjerne noe jeg vet de liker. Til meg selv blir maten ofte enkel.

Jeg har mange bra dager, men sliter med nyttårsaften, 17mai osv.

Har innsett at folk er forskjellige og bryr meg mindre og mindre om hvordan andre oppfører seg. Mange vil bare komme til dekket bord, andre husker deg knapt, selv om du har snakket med de mange ganger. De som prøver å utnytte meg, de snakker jeg ikke med.

Send meg en melding om du vil snakke mer om temaet, jeg tror oppvekst har mye å si, kanskje IQ? Eller noe helt annet?
Avatar

Hei!

mars 17 2018 - 10:47
Føler meg veldig igjen i det du skriver.....sender deg en PM så kan vi ta det der.
Avatar

Re: Snille og stille...

mars 18 2018 - 22:40
Jeg kjente veldig på det samme i fjor når jeg ble 30... jeg var ikke redd alderen, men det faktum at jeg hadde ingen å feire sammen med.... Det er ingen god følelse..

Sender deg en stor klem jeg!
Avatar

Takk!

mars 19 2018 - 11:36
Tusen takk for svar, det varmer mitt hjerte:) Klem til dere!
Avatar

Du er ikke alene

mars 19 2018 - 14:00
Den stille og snille ja.Da er vi to..Skriver pm til deg nå..
Avatar

Re: Snille og stille...

mars 25 2018 - 14:02
Jeg så en 6 timer lang dokumentar om 2.verdenskrig på min 30-års dag... og (sannsynligvis) på grunn av det forhøyede stressnivået og kraftigere depresjon i perioden både før og etter endte jeg opp med et kraftig elveblest-utbrudd som varte i flere måneder og gjorde at jeg ikke lenger klarte jobbe...

Men det var det som tvang meg til å ta meg selv på alvor, innse mine begrensninger og utfordringer, og endelig ta kontakt med psykolog og starte på reisen til å faktisk bli bedre.
Avatar

Hei.

april 1 2018 - 10:20
Jeg var også altfor stille og snill sælig under oppveksten og da blir man være overkjørt.. I dag klarer jeg bare være sosial om det er bare en annen person til stede. Ellers tar de andre overhånd og jeg havner på sidelinjen. Men med en person om gangen kan jeg trives:)
Avatar

Re: Snille og stille...

april 2 2018 - 17:01
Hei, Kjenner meg veldig igjen i det du skriver og det flere av de andre har svart på ditt innlegg. Selv er jeg 32 år, mann og ensom. Min 30 årsdag ble feiret på jobb der jeg også er alene. Til og med i helgene er jeg stort sett alene når jeg ikke jobber.

Har et par gode venner som jeg er vokst opp med, men de er for lengst flyttet til andre deler av landet og stiftet familie og lever det gode liv. Føler jeg er blitt etterlatt ikke bare av vennene, men av livet generelt. Har aldri hatt lett for å bli kjent med andre og selv de få gangene jeg deltar på en fest så ender jeg opp alene i mengden.
De få jeg kjenner i nærområdet mitt har jeg prøvd og invitere på besøk eller andre ting, men som regel takker de nei. blir ikke invitert til dem i noen særlig grad heller selv om jeg vet godt hva de bedriver helgene med siden slikt kommer klart frem i sosiale media i dag.

Hjelper ikke på at man i tillegg er singel og generelt sliter på den fronten. Har flere ganger hørt at jeg er kjekk og alt det der, men ikke at jeg føler det hjelper. har prøvd nettdating uten hell, alt av dating apper på telefon er prøvd. de få gangene man får match så får man bare ikke svar i 9 av 10 tilfeller.

Kunne nok fortsatt å greie ut om dette i et helt essay, men liten vits i som svar på en enkelt tråd i et forum. ønsker deg lykke til fremover og håper alle våre liv endres til det bedre :)
Avatar

Hei Trettito

april 3 2018 - 15:43
Hei Trettito,
Har sendt deg en pm og forespørsel. Kjenner meg godt igjen i det du skriver.
Avatar

mange som har det sånn

april 7 2018 - 20:54
Kjenner meg igjen her
Har etterhvert blitt så vant til å sitte alene i helgene og kveldene at dette er ren rutine, jeg er en mester til å få tiden til å gå. Til å få turen på butikken til å vare max, gå lange turer og høre på musikk. Den kortvarige gleden over at kassadama smiler til meg.Har alltid vært beskjeden, tar sjelden initativ selv.
Beskjedenhet er en forbannelse, man må brøyte seg fram.
Føler meg egentlig oppegående ellers.
Det er som om jeg utstråler en aura av ensomhet som folk merker....
Avatar

Hei.

april 9 2018 - 13:31
Man kan spille gitar og lage tekster om ikke å bære stille og snill og synge dem til de som trenger å høre det.
Til forsiden