vet ikke hvor jeg skal begyne :( alt er bare tungt og trist. Ensomheten gnager en istykker innvendig. Sommertiden er verst, det å se andre ha detkoselig med fam og venner. Bare å se andre på den måten en selv ønsker at en hadde det. Har fam og en kjæreste men ser de ikke så ofte, han jobber 10-12 timer hver dag, ser han ca 30 min på morgene og max 2 timer på kvelden. Barn og barnebarn har jeg også men ser de ikke så ofte some en ønsker. Føler at en ikke orker mere, har sagt det også til min lege som da igjen ville tvangslegge meg inn. Nei det kan du bare glemme var mitt svar jeg borte lenge før politiet er her.. Så nei.. Hadde kanskje trent det men ikke f... , jeg er ikke vandt med å spørre om hjelp uansett hva det måtte være.. Så jeg ber ikke om noe nå heller. har klart meg selv oppigjenom alle år alene, har jobbet veldig hardt og mye og har også vert alene om å oppdra mine barn. jeg er konstant sliten i hode.. Får alderi hvile eller ha en ensete dag som en føler seg fin eller bra nok.. Er ikke bra nok føler jeg, eneste en er bra nok for er hvis andre trenger hjelp.. Jeg ser ikke perfekt ut, snakker ikke perfekt heller.. Sliter veldig med ptsd spes med lyder og lukter.. Har også borderliner og noe annet husker ikke helt hva.. Det er bare ord alikevel, det eneste er at det gir en selv en forklaring på hvorfor en kan reagere som en gjør.. Sinne er det jeg reagerer med, eksploderer og det til gangs. Spiller ingen rolle hvor det en måtte vær, ofentlig kontorer eller ute i trafikken.. Jeg sier ting som folk sier men herregud du kan da ikke si det, JOOO JEG KAN DET.. Jeg har akkurat gjort det.. Jeg hiver ting rundt meg og banner og ja huff.. Er så lei alt sammen, bare det å være tilstedet er vondt.. Kjenner at jeg snart ikke orker mere nå.. har et par forsøk bak meg jeg har det... det er ikke lenge siden heller nå sist gang, kun noen uker siden... klarte meg denne gangen også selv om en i utgangspunktet ikke skulle gjøre det.. kjører i over 100 på en landevei og bang, bare forslått.. hvorfor er det så vanskelig..tenker på ungene mine og barnebarna mine, elskerde over alt på denne jord, men tenker som så.. de er verdt mye mere en å se meg så langt nede. hva er poenge,, jeg gråter mye men kun alene, min beste veninne er død, hun klarte det.. så jeg har ingen å snakke med lengre.. enetse jeg tenker på er å gjøre det slik at det blir kamuflert, får jeg vet hvor vondt det er å vite at noen har tatt livet sitt.. jeg har nå 3 som har stått meg nær som er borte.. jeg vil ikke at mine barn skal få den vonde føelsen.. så jeg MÅ kamuflere det 100% jeg har ikke noe valg.. beste hadde vert å bare kunne sovne inn og alderi våkne igjen,... er så lei, sliten, ensom, føler seg uønsket.. er ikke verdt å bli elsket.. alle vonde minner fra jeg var liten slår tilbake også hele tiden.. du er ikke verdt noe sa han (min far) du er ingenting for noen, så jeg gjør hva jeg vil med deg.. han kalte meg også jæ... horunge og kasta meg ut.. juling var dagligdags det..ble missbrukt på ytrolig mange perverse måter huff ;( .. hvorfor sa jeg ikke noe har jeg spurt meg selv.. vel kanskje får at jeg bare var 4-5 år da jævelen starta og da helt jeg var 20 år ;( .. jeg skulle ha sagt stoppppp men det gjorde jeg jo ikke... hvorfor var det ingen som så noe, sa noe, hjalp meg.. jeg var veldig utagerende som tenåring, slåss kamper osv.. ble mye mobbet på skolen også bar der burde noen ha sett litt.. tenk om noen hade bare godtatt en for den en er, gi en klem si at en bra nok...mye tar jeg med meg i grava som en sier, mange ting jeg alderi har sagt til en levende sjel, tror ikke jeg sier noe heller.. har ikke spist på en uke nå, bare drukket vann og kaffe ikke noe mer, klarer ikke å spise jeg blir kvalm.. ønsker FRED og slippe å føle så mye, tenk å kunne smile og være glad en hel dag, nei huff det har ike hendt en gang ennå..

"Zzzzzzzz:" Hva er dette slags kommentar, Rome88889? Her skriver trådstarteren om hvor vanskelig hun har det, og så kommer du med en slik ufin kommentar. Det kan hende at du burde ha lagt deg til å snorke selv i stedet!

Jeg ser at du skriver andre ufine kommentarer rundt om på denne nettsiden. Jeg kan fortelle deg at dette er en nettside hvor du også kan få veldig mye støtte og gode kommentarer, men det krever at du selv oppfører deg greit mot andre! Så gjør gjerne et skifte i måten du uttrykker deg på, så kan du se at du også vil få gode ord, støtte, til og med gode venner.

Lykke til!

Til ptsdmormor, det er leit at du har det så vondt. Bak enhver sky skinner sola, men det er ofte vanskelig å se når en er helt i det mørke. Har du prøvd å ringe hjelpetelefonen her, hvis ikke så er det forsøket verdt, nr er 116 123

Takk for støtte akershusøst. Vel det er nok mange som vil gni seg i hendene som vi sier over andres fortid. Det beste er å ignorer alt av sånne. Letter sagt en gjort mange ganger. Klem

Har mange tunge dager her. Går bare rundt meg selv her, tenker.. Hva fader er dette får et liv, vondt ifra jeg var lita og fremdeles sliter med alt det vonde. Kjenner jeg er trøtt og lei så mye, tenker mye på min beste vennine. Jeg teller dager og timer etter at hun ble borte. Huff jeg har sagt at jeg kunne ha bytta med ho, ho fortjente å være her. Kanskje får god får denne verden, ho var unik. Ho fikk alle til føle seg spesiel. Varkeste venn en noen gang kune tenke seg,snill, omtenksom, artig, livsglad osv. Savner henne så mye ;( henne kunne jeg prate med alt om og hun til meg. Sorg er detingen fasit svar på, alle opplever vi den forskjellig vil jeg tro.
At hun valgte å ta livet sitt er så vondt at ord kan ike beskrive det en gang. Jeg sa til ho ca 5 timer og noen min før hun var erklert død at jeg elsker henne får den ho er. På en måte godt å kunne ha sagt det men det betyr så lite nå som ho er borte.

Alt har blitt forsterket etter henne. Ptsd er et marrerit pent sagt, jeg blir så sint og som en voksen person skal en ikke visst ikke bli så sint spes ikke ute blandt folk. Det er lydene og luktene som er vanskelig, visse settinger også er vanskelige. Folk kan jo så klart ikke vite det, de ser rart på en og det skjønner jeg godt. Blir flau av egen oppførsel etter en seanse med sinne og mindre pene ord til folk. kjenner de jo ikke, gjør ikke saken berde det, Det er så jækla vanskelig alt sammen.
Har lyst til å bare rope ut hva jeg mener om folk, hva er det med de. Missbruker barn, dyr huff ja herregud hva får en til å gjøre sånn. Kastrering hjelper ikke det sitter ikke der nede, det sitter i hode så kastrering hjelper ikke de klarar sikkert å få glede av å se andre missbruke en alikevel.
Som jeg sier til meg selv, kom og stil opp de jæ...... som har missbrukt et barn og dyr foran meg, gjør det. jeg utfordrer staten. Jeg skal med glede ta de en fort en. Hvilken måte, vel det er mange måter å ta de på, pent hadde det ikke blitt. De har påført oss så mye smerte og sorg, hat, misstro osv. De fortjener ikke noen enkle år innafor murene det er jo hotel her i norge. De for gratis utdanning, psykolog, lege, tannlege osv, og etter et visst antal år så slettes gjelden demes også. Fint system NEI det er for dem som missbruker dette er bra for, se hva de får, hva får vi.. Vi for ingenting, ikke hjelp så sant en ikke er sucidal,men timene må betale for selv samt legetimer, etc.. Hvem er loven for, ikke meg ihvertfall.. Her lever vi i et lite hevete selv etter mange år siden de slutta, hva med overgripern hve med de.. Joda de lever de og har det bra, ikke gjeld, kan bytte navn og der hjelper staten de, få leilighet, jobb etc.. Hva har vi INGENTING.. Går hver dag gjenom et helvete pga de, nei det er så feil så feil.. Er lei av å bli beh sånn, som ingenting. Er aldri bra nok for noen, gjør heller ikke noe godt for andre, hvis en gjør det så hører en ikke noe om det ihvertfall..

Huff en tung dag, mange tanker og meninger, kaos er vel det rette ordet. Alt er blandet i en stor mølje.

Dette er liksom noe.... man må skape sin egen lykke, og ens egen lykke kan ikke bli basert på andre. Jeg har blitt såra av alle de menneskene som skulle vært tilstede og vært der for meg. De har knust meg sønder og sammen.. og jeg har ikke en eneste person som faktisk bryr seg om meg-og kan stille opp for meg uten at de egentlig gjør det for å selv føle seg ålreit.

Det har alltid kretsa folk rundt meg, masse venner, alltid blid og glad, gjort det folk forventer at jeg skulle ha gjort, tatt en utdannelse, leve, bli uavhengig osv..

Til jeg fikk et barn med særskilte behov... ble folk borte... ingen spør åssen det går, far skylder på meg for "særskilthetene",mine venner sluttet og komme på besøk, min familie orker ikkw høre hvordan det står til, jeg kan ikke jobbe, jeg bekymrer meg konstant foe fremtiden, og ja... jeg er alene som voksen indevid... men jeg er ikke alene.. jeg har verdens flotteste barn... vi to er sammen mot stormen.. jeg trenger ingen andre. Jeg forventer ikke noe av noen andre. Folk som står utenfor ser meg kanskje som ressurs svak, men jeg har jobba ræva av meg siden jeg var 17 år.. med å ta en utdanning og jobba vedsiden av når jeg ikkw fikk bo hjemme mer, sammtidig som jeg hadde kyssesyken. Ingen brydde seg da heller. Folk bryr seg når ting er bra, folk bryr seg ikkw lenger når ting we vanskelig!
Mennesker er skuffende!
Så det å få være mamma.. er det beste i veden! Det er mitt kall, eneste som wr verdt tiden, energien og innsatsen. Min lykke kan ikkw skapes av noen andre en meg selv!

Ja du sier noe Thats_it. Barn er noe av det flotteste vi kan få her i livet. De er bare til låns som vi sier, en dag så er brått blitt voksene og skal leve sine egene liv.
Et barn med spes behov er like kjært som andre barn med ikke samme behov. En elsker de ubetinget uansett.

ja jeg vet folk skuffer og sårer, og mange viser seg kun frem for å vise at je ser her dere, jeg har da gjort noe. For å berde sin egen ego tenker jeg da.

Og joda jegvil tro noen der ute bryr seg om deg, du har barna som er glad i deg.
jeg vet at det verste en kan vise og det er heller ikke noe en ønsker å vise barna eller fam sin er at en er deperimert, det er veldig vanskelig for de å forholde seg til det. mange vet ikke åssen de skal forholde seg, eller visse at de bry seg, tro jeg vet ikke men tro at noen blir redde for å ikke strekke til.
Ja du er ikke alene om å ha jobbet deg opp ifra ingenting eller å ha bgynt å jobbe som veldig ung. Vi tenker sånn at ja huff vi har jobba vi, beinhardt hver ensts dag, Hvor mange har det, hmm nesten igen tenker jeg da. Var 13 når jeg begynte å jobbe og har jobba helt frem til jeg ble så dårlig at jeg ikke fikk lov av legen å jobbe mere, ufrivilig ufør.
Men hvem har takka en for det i etter tid, ingen utenom barna, de fikk det de trengte, tryghet, økonomisk støtte fra meg som eneforsørger til alt fra turer med skolen til dekkning av utdannelse, de skulle da ikka ha studielån. Det var jeg fast bestemt på, så da jobba jeg 10-12 timer hver dag istede for de.

Så i dag ser jeg at jeg gjorde det rette tror jeg, de har ikke gjeld, de har nå egen fam. alle utenom en, han er syk og vil alderi fungere uten hjelp, selv ikke til de enkleste tingene i livet som vi tar som en selvfølge, bare det å kunne handle inn mat feks trenger han hjelp til.
Så han har sine spes behov men denne sykdommen han har kom snikende i tennåra og det tok mange mange år før legene gadd å høre på meg. Huff da enda en katastrofe mor som bare masser.. man jag hadde rett, hadde de hørt på meg fra dag 1 hadde det kanskje vert bedre i dag med han. Men nei her skal en ikke si eller bli forbannet på helsepersonel eller alt inne det ofentlige, da er bare en veldig vanskelig person.

Så stå på du :) vi vet de tror, la de tro. For det å vite er en ting det å tro er annen ting.