Hei
Jeg er en dame i 30 årene som sliter med å få venner og beholde venner virker som de fleste går lei meg dvs de bruker meg som søppelbøtte og forteller om de vonde tingene i livet sitt men har ikke tid til å høre på mine ting dette synes jeg er sårt

Jeg har alltid slitt med å få meg venner vil gjerne være der for andre men savner at noen har ryggen min når jeg trenger det

I dagens samfunn skal alle være vellykket på alle områder det er tøft at jeg kjenner ofte på ensomhet noe som mangler i livet nemlig ekte venner

Håper noen tar kontakt med meg så vi kan prate litt alder å kjønn spiller ingen rolle

Hei. Kjenner meg veldig igjen i det du skriver.
Vet det kan høres ‘smålig’ ut, men jeg føler jeg er der for alle andre og deres problemer - og de aldri er der for meg.
Jeg savner å ha en bestevenn. Noens førstevalg. Noen andre ser på som ‘sin nærmeste’. Og jeg vet hvor teit det er, for jeg har jo mennesker rundt meg, men det gjør vondt når de alltid velger noen andre enn meg.
Men kanskje det er min feil. At jeg forventer for mye. At jeg er egoistisk. For jeg har fantastiske mennesker rundt meg. Det får meg bare til å føle meg så alene, når de alltid velger meg bort. Når jeg alltid føler at de velger noen andre først. Jeg føler meg bare innpåsliten. At jeg bare er her når de trenger meg, ikke andre veien rundt.

Jeg er sikkert bare teit og sytete. Beklager.

Har passert 30 og slitt med intens ensomhet så lenge jeg kan huske. Savner også noen som "har ryggen min" ...

Men har etter hvert også måttet innse at mye av problemet også er hos meg selv... fordi det finnes mennesker som kunne hatt ryggen min ... om jeg hadde latt dem ... men av ulike årsaker, som jeg fortsatt forsøker å finne ut av i terapi, så klarer jeg ikke helt det ... Altså, jeg selv har en sperre som gjør at det er vanskelig for meg å koble meg helt på andre. Og det igjen gjør jo da at jeg for eksempel
- ikke føler jeg har venner (selv om jeg når jeg ser tilbake vet flere har sett på meg som deres venn)
- ikke føler noen bryr seg om meg (selv om jeg egentlig vet flere gjør det)
- ikke tør lene meg på noen (selv om jeg vet flere er villige)
- ender opp med å dytte folk vekk fra meg (enda det er det motsatte av det jeg egentlig vil)

Osv ... trenger naturligvis ikke være sånn for deg, men det er noe som har gått litt opp for meg i det siste. Spesielt etter en hendelse der jeg kollapsa totalt og lengtet veldig etter noen som kunne støtte meg, og så når det viste seg at jeg egentlig hadde det, så fikk jeg nesten litt panikk, og det gikk (etterpå) opp for meg at jeg vet faktisk rett og slett ikke hvordan å være sårbar foran andre, og hvordan å la andre støtte meg ...

Dette er ett viktig innlegg som fortjener mange svar tilbake.....ønsker alle som ikke har det så bra bedre tider!

Kunne ikke hvert mer enig i alt som står skrevet over.


Guy in progress;
{Men har etter hvert også måttet innse at mye av problemet også er hos meg selv... fordi det finnes mennesker som kunne hatt ryggen min ... om jeg hadde latt dem ... men av ulike årsaker, som jeg fortsatt forsøker å finne ut av i terapi, så klarer jeg ikke helt det ... Altså, jeg selv har en sperre som gjør at det er vanskelig for meg å koble meg helt på andre. Og det igjen gjør jo da at jeg for eksempel
- ikke føler jeg har venner (selv om jeg når jeg ser tilbake vet flere har sett på meg som deres venn)
- ikke føler noen bryr seg om meg (selv om jeg egentlig vet flere gjør det)
- ikke tør lene meg på noen (selv om jeg vet flere er villige)
- ender opp med å dytte folk vekk fra meg (enda det er det motsatte av det jeg egentlig vil)}

Akkurat sånn jeg er, har folk som vil at jeg skal si ifra men jeg klarer liksom ikke å byrde dem med mine problemer. Er den som bare klapper på et smil og er der for alle andre.

Kan gjerne dele min tid som venn og forventninger kan bare drite og dra:p er viktigst å være her og nå, prate med noen som ser mennesket og ja jeg er direkte, måtte samfunnet og dens press bare ryke og reise.
Ta kontakt om du ønsker det. M 30 årene Kristiansand

hei jeg har mistet så mye de siste månedene, min ex kjæreste banket meg opp og tok nesten livet av meg for 2 måneder siden, jeg mistet min bestvenninne og min hund pga han, og nå sitter jeg får det meste alene, jeg trenger en venn / ikke bare på nettet men også i virkeligheten. noen som er der for meg...... føler meg utrolig ensom. håper det er noen som har lyst å treffe meg å være min venn/ venninne

Huff, skjønner at du har det veldig vanskelig for tiden. Det er fint at du har kommet deg vekk fra denne mannen. Jeg håper at han ikke forsøker å ta kontakt med deg igjen, slik at du kan komme deg videre i livet og slipper å leve i frykt.

Det er visst en stund siden du skrev dette innlegget og jeg håper at du har fått deg en eller flere venninner siden den gang.

Hei Molla112

Jeg kjenner meg veldig mye igjen i det som blir skrevet over.
er 33 år og uten venner selv.
Blir ofte bare utnyttet, og så fort de som jeg trodde skule bli min venn/venninne har fått hjelpen de trenger eller snakket ut om det som tynget dem, ble jeg utestengt.
Trist det skal være slik.

Har fått meg fast jobb, leilighet og bil.
Går med hodet oppe og ryggen rak, men kjenner jeg blør innvendig og sliter mest om ettermiddagen og helgene. da kommer ensomheten sterkest.

Skriver gjerne med deg.