Har egentlig ett helt bra liv; snille, glade barn, en jobb, venner på jobb og litt familie. Men savner innimellom en voksen å prate med på kveldene, til vanlig så fungerer alt med mulighet for å prate med andre en treffer ute på gaten, prate med kollegaer og naboer. Men aldri noen å prate sammen med på kvelden. I disse dager så blir alt det triste og ensomme forsterket så veldig mye, håper hverdagen kan komme litt tilbake igjen snart. Savner egentlig hverdagen veldig mye, den er undervurdert.

Jeg kunne ikke vært mer enig. Absolutt! Det er nesten som å være i fengsel uten å få lov til å ta kontakt med noen. Håper ikke dette skjer en gang til så lenge jeg lever. Jeg kjemper for å ha litt hverdag også blir den tatt fra meg. Jeg er trygdet og da trenger jeg all hverdagen jeg kan få. Gleder meg voldsomt til dette er overstått. Hilsen 46 årig Drammens mann.

Heisann !

Deler tankene deres, og jeg også gleder meg (faktisk) til samfunnet er oppe å går som normalt igjen.
Men, her og nå er situasjonen som den er, dessverre, og man må prøve å gjøre det beste man kan ut av sånn det er.
(Dette sier jeg i en vennlig, smilende tone - ikke belærende eller overlegen)

Synes det er så utrolig fint at du tør å være åpen om at du savner noen å prate med.
Hadde du ikke turt å være åpen om det og skrevet her inne, så hadde jo du ikke hatt sjansen til å forandre situasjonen.
Og ingen av oss som har svart deg ville hatt muligheten til å støtte deg/svare deg.

Hva liker du/dere å gjøre når samfunnet er vanlig ellers?

kjenner meg igjen i det du skrev! jeg er en kvinne på 31 år sm er alene og savner å prate med noen.. kjeder meg noe så vannvittig rett og slett på kveldene…

hehe flirte litt av det du skrev der, er så gjennkjennelig - er faktisk som fengselsfølelse… gjør alt alene :o.... veldig lei av å bare prate med meg selv… klem fra Rogaland.

Noen gang drømmer jeg om å sitte i fengsel, der er en aldri alene. Føler meg alene i verden :/

Jeg savner også det sosiale livet! Har ikke så mange nære venner dessverre, men så skal det mye til før jeg slipper noen til.
Det jeg savner mest er noen som deler ting med meg og er der uansett..

Jeg vet ikke helt hva jeg skal skrive her, jeg vil ha kontakt med voksne men klarer det ikke helt. Savner den tida jeg hadde venner rundt meg. Er høysensitiv og blir sliten av å ha "for mye" rundt meg så har vel egentlig tatt valget selv om å "isolere" meg så jeg slipper bli så utbrent. Tåler ikke mye mennesker over lang tid, mye lyder osv.
Sånn sett er det ikke noe uvant med fravær av mennesker i denne korona situasjonen, for min del...
Jobber ikke pga kronisk sykdom. Trener en god del (alene) og det er god terapi.