Jeg er ensom, deprimert og orker ikke mer.
Jobben sliter meg ut pga dårlig arbeidsmiljø, privat er det tungt og jeg sitter stort sett alene. Kvelder, helger, netter, nyttårsaften (to år på rad).
Jeg får skylda for alt, får ikke forsvare meg eller si ifra når nok er nok, jeg skal være tilgjengelig og blid når det passer alle og hakkekylling når andre mener mine meninger er feil fordi jeg ikke er enig med dem.
Jeg orker snart ikke stå opp. Nettene er søvnløse, kveldene er på sofaen etter en tur med hunden. Tungt og mørkt og ensomt.
Har meldt meg inn i en forening men orker jo ikke gå på møtene så det har blitt en byrde istedenfor (mas på e-post og SMS), Jeg er sliten.
Har vært i en dårlig relasjon lenge også som jeg har prøvd å komme ut av i tre år men det er ikke lett. Alt drar meg ned.

Ringte hjelpetelefonen i kveld ja, og det siste damen der forteller meg er at det jeg føler bare er tull fordi jeg er i en negativ sirkel.
Ok. Takk. Da er det bare tull da, alt sammen. Ikke bare er jeg sliten og ensom men det er bare tull det jeg kjenner på. Hvordan kan det da gjøre så vondt å leve?

Hei

Akkurat som jeg skulle skrevet det selv. Eneste som holder meg oppe er hunden min. Eneste jeg vil er å sove, da kan jeg drømme meg bort, eller å se på tv serier og drømme meg bort. Takler ikke virkeligheten og dagliglivet. Hvor bor du?

Hei.

Synes det var flåsete å kalle følelser for tull.

Jeg var på mestringskurs i høst for en kronisk sykdom.
Der gikk vi bl.a. gjennom dette med følelser.
Kursledernes utgangspunkt var "alle følelser er sanne".
Med det mente de at følelser forteller oss noe.
Noe påvirker oss og skaper en reaksjon (både pos. og neg.).

Ta følelsene på alvor, men de behøver ikke styre deg.
Kanskje trengs det hjelp for å komme i gang med å nøste opp, en venn eller en proff.

Gjenkjennelig å være inn til margen sliten.
Det meste butter og vanskelig å ta gode avgjørelser.
(Tenkte f.eks på relasjonen du vil ut av.)
Det blir lett en ond sirkel, men den kan brytes.
Må faktisk brytes.
Sier ikke det er lett, særlig ikke på egenhånd.

Skjønner godt at foreninga ble en byrde.
Hadde det likedan.
Mangla krefter til enda mer å forholde meg til.
Kutt ut med god samvittighet.
Mulig å ta opp tråden seinere.

Det høres ut som du også kjemper med viktige sider av livet.
Psykologen jeg gikk til sa en ting angående slitenhet og det å kjempe på alle fronter:
Hvordan og hvorfra skal du få påfyll?
Hvor og når skal du få samla krefter?
I ettertid høres det innlysende ut, men jeg innså det ikke da.
For sliten til å skjønne det.
For sliten til å ta en vettug avgjørelse for å redusere belastningene.

Har du forsøkt å få profesjonell hjelp, hos fastlegen i første runde?

Ønsker deg virkelig lykke til!

Kjenner meg godt igjen i det du skriver om å ringe hjelpetelefonen. Har forsøkt det noen ganger og har opplevd at jeg har hatt det verre etterpå. Noen ganger har det vert til god hjelp også. Det er rett og slett noen man ikke har kjemi med og som ikke forstår, eller tolker feil. Menn all respekt og ære til de som er der. Noen ganger blir det bare feil.
Håper du finner noen som kan hjelpe deg.

Jeg har prøvd profesjonell hjelp tidligere... det psykologen spurte meg om den gangen var blant annet: «Hva ville du ha sagt til ei som har det som deg?» Da svarte jeg: «Stakkars jente»....

Jeg har hatt mye motgang gjennom livet. Det begynte da jeg var barn og fikk skylden for at foreldrene kranglet. To eldre søsken som rottet seg sammen mot meg og jeg forstod ikke hva det var jeg hadde gjort galt som bidro til at de behandlet meg dårlig (kjeftet, kommanderte meg rundt etc).
Gråt jeg som barn fordi det var ting jeg var utrygg i etc ble jeg ledd av av søsken, foreldre, besteforeldre og de sa at « du hyler jo som en stukken gris du».

Jeg har vel alltid hatt 5-10 kg for mye. Jeg ble alltid sammenlignet med min søster og min venninne. «Tenk om du hadde vært like slank som de», fikk jeg ofte høre. Jeg var ikke bra nok.

Jeg var nok en ledertype. Et barn som var opptatt av rettferdighet og ærlighet. Der er jeg nok ennå. Jeg stiller store krav til meg selv, står opp for urettferdighet og gir beskjed hvis noe ikke er ok.

I videregående skole fikk jeg problemer og ble fryst ut pga min blide og sprudlende måte å være på. Jeg er i utgangspunktet glad i alle mennesker, kan ta på folk, klappe de på skulderen, smile, prate og le... På videregående fikk jeg høre at jeg er jenten som prøvde meg på alle guttene.. jeg ble derfor fryst ut og slet med skolehverdagen .
Her jeg bor i dag har jeg fått høre det samme, at jeg legger an på noen... Så, istedenfor å være den blide og imøtekommende har jeg blitt reservert og avstumpet i møte med andre, spesielt menn. Er livredd for å bli beskyldt for noe jeg ikke kjenner meg igjen i.

Jeg giftet meg etterhvert, inn i en familie der kropp er viktig og man skal helst være undervektig. I selskaper der svigermor eller andre sa «forsyn dere nå, kos dere» var det en i min svigerfamilie som alltid så på meg og sa: «Ja du får forsyne deg du. Vi andre er mette men du er den eneste her som har plass til mer». Eller hvis vi var på familiejulebord og jeg og denne personen var ved bufeen... da sa han: « Er du sulten i dag? Du har vel forsynt deg nok nå»... Da kunne det ligge et kyllinglår og litt salat på asjetten min...

I jobbrelasjon var jeg uheldig for noen år siden. Jeg hadde endelig fått full, fast jobb, noe jeg måtte etter samlivsbrudd... Det jeg etterhvert oppdaget var at ansatte sluttet og ble sykemeldte pga en sjef som var «psykopatisk» og «angrep» oss etter tur. Jeg likte jobben min og kolleger, så da det ble min tur til å få denne sjefens dårlige behandling valgte jeg å kjempe, kjempe for rettferdigheten. Jeg kontaktet styreleder og verneombud. Det ble kalt inn til møte. Jeg og tre menn som kjenner hverandre godt privat. Jeg ber om å få ha med meg bistand men fikk det ikke. Der satt jeg og ble nærmest lynsjet... Etter tre-fire møter orket jeg ikke mer. Jeg ble syk. De var enige om å ikke skrive referater fra møtene. Til slutt klarte jeg å få ny jobb,men jeg ble sykemeldt
i oppsigelsestiden da jeg var på bunnen. Det var da jeg fikk hjelp av psykolog.

Det jeg trodde skulle være døråpner til et rolig liv, i ny jobb igjen og med ny kjæreste, ble et mareritt. Kjæresten klarte jeg å kvitte meg med etter noen år, og bestemte meg for åå aldri gå inn i en relasjon igjen. Jobbe ble derimot et mareritt som jeg fremdeles er i.

Jeg får ikke delta på møter i bedriften, mellomlederne bestemmer og lager bedrifter i bedriften, de gir meg skylden for ting de ikke gjør, går bak ryggen, smisker med daglig leder, som igjen splitter gruppa, informerer ikke meg om ting som er vesentlig for at jeg skal få gjort jobben min... Det er helt forferdelig og nå sitter jeg bare og griner på jobb. Har gjort det de fire siste årene. Klarte å få ny jobb, men orket ikke tanken på å flytte til et nytt og ukjent sted tre timer fra barna mine som ennå er på ungdomsskolen...

Relasjonen er rotet meg i er et kapittel for seg. Et hekt jeg ikke kommer av.. en som ikke får bestemt seg, som har meg på vent.. jeg er godt opp i årene, så må snart får ro.

Psykolog... Det hjelpetelefonen sa til meg i går, at følelsene mine bare er tull... vet ikke om noen egentlig kan hjelpe meg. Tenker hver da på hvordan man mest skånsomt kan avslutte dette livet.. i går var det nesten, men feiget ut :(

Kjære Lunamora!

Jeg er veldig glad du feiga ut i går <3.

Nå har jeg lest innlegget minst to ganger.

Du virker på meg som et menneske med mange gode egenskaper.
En jeg ville vært stolt av som venn (eller venninne for den saks skyld, jeg er mann).

Hvis jeg bodde nærmere, ville jeg foreslått en kaffetår.
Synes det er enklere på mange måter, men send gjerne en venneforespørsel så PM er mulig.

Jeg har møtt lignende svada hos psykolog. "Hva tenker du om det".
Bytta til en annen og fikk god hjelp.
Det utgjorde stor forskjell å bli møtt og tatt på alvor.

Arbeidsforholda høres ikke bra ut, nei.
Føler med deg!
Vi tilbringer mye tid på jobb og vi er avhengige av inntekt.
Det er mye trakassering som ikke tas sv paragrafer.
I ditt tilfelle er det jo brudd på regelverk og avtaler.

Om kommentarer til vekt, vil jeg si:
Hev deg over smålig drittslenging.
Vekt- og treningsfikserte folk kan være utrolig slitsomme om de er aldri så oppegående ellers.

Jeg har erfart at familieliv rakner.
Alt var ikke min skyld, men jeg må jobbe for at skam og oppgitthet ikke skal ta over.
Tida arbeider for meg der.
Siden har jeg forelska meg i ei som er uoppnåelig.
Ikke lett når følelser ikke vil høre på fornuft.
Men jeg vil leve og fri meg fra unødige stengsler.

Jeg ønsker et godt liv, ikke slutten ennå.
Barna mine trenger meg selv om de ikke bor hos meg lenger.
Det veit jeg, fordi min far forsvant og savnet var stort.
Barna alene gir meg grunn til å leve og som for meg, er de det kjæreste du har.

Støtteklem herfra

Sendte PM

Hei. Innlegget ditt står det respekt av, tøft å si så mye om seg selv. Jeg kjenner meg godt igjen i mye av det du skriver. Har dårlig erfaring med dps og de som lissom skal hjelpe.
Jeg har en del traumer med i baggasjen som er tøffe å takle i hverdagen. Det siste er senskader etter kreft jeg godt kunne vært foruten:/
Jeg har ikke prøvd å ringe hjelpetelefon. men etter det jeg leser så høres ikke det ut som noe ‘hjelp’ akkurat.