Jeg er en voksen dame med angst-diagnose, hoveddiagnosen er relasjonsangst. Denne diagnosen fører også til andre problemer/diagnoser. Har gått i terapi i mange år, og har fått/får hjelp. Årsaken ligger i barndom/ungdom. Ikke å "bli sett" - og at min angst/redsel for "alt mulig" aldri ble tatt på alvor. Fikk beskjed om "å ta meg sammen" når jeg prøvde å fortelle.....
Jeg turte ikke å søke profesjonell hjelp før jeg var godt voksen. Ser jo i ettertid at jeg burde hatt hjelp tidligere - og jeg kunne fått hjelp til å løse dette på et mye tidligere tidspunkt. Men det turte jeg ikke.
Når jeg merker at noen fatter interesse for meg, så oppstår en slags panikk, og jeg trekker meg unna. Slik har det bestandig vært.
Jeg er i full jobb og har en stor bekjentskapskrets, men har ingen nære venner som jeg tør å snakke med. Har søsken som kjenner til at jeg sliter, men heller ikke de vet alt.... Min lege og min terapeut er de som kjenner meg best.. Redd for avvisning - og bli sett på som "vanskelig". Jeg orker ikke å være til byrde for noen - føler at jeg ikke er viktig nok å bruke tid på.
Føler meg ofte alene når jeg er sammen med andre - aldri funnet "min plass" her i livet.
Jeg er kjapp i replikken - og framstår nok som både morsom og i godt humør. Jeg skammer meg ikke over å ha problemer - og mange vet at jeg sliter mentalt (men ingen vet detaljer). Har ofte fått høre at "trodde ikke at du hadde slike problemer - du er jo så livat og morsom". Men, det er utenpå!

Jeg er sliten og lei. Savner noe å snakke med, noen å dele med, noen å oppleve morsomme ting sammen med. Føle at jeg kan leve livet på mine premisser, gjøre ting jeg har lyst på. At noen respekterer meg og liker meg på tross av mine problemer.