Jeg har ikke vært intim/nær noen på godt over ti år, jeg syns dette er trist, og jeg er snart halvveis i livet, og får å gjøre det tristere, så er det eneste forholdet jeg har vært i her i livet, min eneste erfaring, ett veldig dårlig forhold som har satt sine spor hos meg. Jeg har nok også skyld i dette vil jeg tro. Jeg er redd kvinner og jeg har ett veldig dårlig selvbilde og en veldig dårlig selvtillit. Kvinner flest vil sikkert ikke ha menn som har dårlig selvbilde og dårlig selvtillit, og jeg føler at oddsene jobber imot meg, og jeg ser for meg at jeg blir ensom hele resten av livet, fordi jeg er så redd kvinner. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få fikset/snudd dette...

Skjønner at du føler på håpløsheten, spesielt med dårlig selvtillit så kommer håpløsheten og tragiskheten. Leit at du har opplevd noe så negativt i ett forhold. Men nå må du jibbe deg ut og opp. Jobbe med selvtilliten. Bli glad i deg selv igjen. Jeg er i den prosessen jeg også. Heier på deg !

Takk for svar Usikker01, jeg har litt dårlig samvittighet for at jeg skriver om dette forholdet jeg var i, selv om jeg og hun jeg var sammen med er anonym her. Det er jo så lenge siden og jeg burde ha klart å legge dette bak meg, jeg syns dette også er litt trist at jeg tydeligvis ikke har klart det helt og sier kanskje litt om meg at jeg ikke har kommet meg noe videre på over ti år. Det vil si jeg har jo kommet meg videre men liksom ikke helt på en måte. Jeg har jo tilgitt henne for måten jeg ble behandlet på, men denne ensomheten den bringer det vonde som har vært tilbake. Jeg ønsker jo ikke dette, og det er som du sier, jeg må jobbe meg ut og opp, jobbe med selvtilliten, bli glad i meg selv. Jeg tror egentlig innerst inne at jeg også savner henne, det vi hadde sammen som tross alt var bra.

Tusen takk, jeg heier på deg også! :-)

jeg var sammen med eks
fra 1994 til 2006
fortsatt gjelder
brent barn skyr ilden
hun tok nemlig
fra meg min manndom
all selvtillit
overfor det motsatte kjönn
borte vekk
og det har enda ikke kommet tilbake!

Du har jo med deg hele livet ditt gjennom livet. Så om du savner ho iblant og tenker på det vonde du har opplevd er ikke så rart.
Men ordet aksept er en nøkkel tror jeg. Akseptere sånn det ble og fortsette å leve. Det er aldri for sent. Så vil jeg også si at en selv som voksen har 50 % av ansvaret (som voksen). Føler det er litt skummelt å skrive, men vi kan gjerne snakke mer om det hvis du blir provosert. Jeg jobber mye med den tanken selv . En har 100%ansvar for eget liv som voksen (noe jeg synes er drit skummelt). Så er det viktig å tilgi seg selv, være glad i seg selv og vise imsorg for seg selv. En tabbekvote er godt å ha. Spør hvis du lurer på noe. Jeg er skikkelig på å utvikle meg selv.

Man har med seg hele livet gjennom hele livet ja, men hvis man er nøye med å legge nye "lag" av positive opplevelser oppå de negative minnene, mister de negative minnene sin kraft etterhvert. (Tenk på måten Lee Scratch Perry produserte musikk: lag på lag på lag på lag, med vokal og soloinstrumenter øverst og klarest.)

Usikker01: Jeg har ikke sagt verken at de visker ut (eller hvisker ut, som er noe helt annet), men at de mister sin kraft og tydelighet etter hvert. De vil alltid være der, men er ikke det som kommer klarest frem, jfr. Lee Scratch Perry - referansen. (Det sies at han også gravde ned mastertapene sine i hagen og lot de ligge der en uke for at de skulle "få kontakt med jorden".)

Okei, mange musikkproduksjonsreferanser her nå, men det er jo Musicman sin tråd :P

Det er ikke ment som et bilde, men en direkte referanse. Og det er ikke det samme som vektskålprinsippet.

Tusen takk for svar alle sammen, og beklager at jeg ikke har svart tidligere, det er interessant å lese det dere skriver, og jeg skulle ønske at jeg kunne svare dere bedre på disse tingene, men det er så mye som er kaos oppi hodet for tiden.

Ensomhet er vondt. Jeg vet at det er vanskelig å komme seg ut av det. Jeg har lyst til å spørre deg, hvilke grep tar du for å hjelpe deg selv? Har du funnet noe som funker vs noe som ikke funker?