Må få luftet ut tankene mine, så dette blir et langt innlegg. Sett utenfra virker det som jeg har nesten ”alt” på stell, og dette er noe jeg har klart å bygge opp over tid. Jeg har lenge hatt vansker med å la andre komme nært innpå meg, og har i det siste jobbet med å bli mer åpen. Merker at livet er litt kjipt uten nære relasjoner og noen man kan dele tanker med.

Dette er nok min egen feil ettersom jeg under oppveksten levde to ulike liv. Et på skolen og med venner der jeg latet som alt var bra, og et hjemme der det mildt sagt var kaos til tider. Derfor har jeg lært hvordan jeg skal ta på meg en ”maske” for å fungere sosialt i verden.

Men når det kommer til prat om familie, bakgrunn og om mitt liv, så begynner ting å gå galt. Prat om hva jeg gjorde i helgen, eller hva familien min skal gjøre i ferien osv. har alltid fått meg til å stoppe helt opp. Jeg klarer ikke å snakke om sånne ting for det er nesten ingenting positivt å fortelle. Jeg spør ikke andre om slike ting, og vil helst ikke at andre skal spørre meg om det heller. Jeg vet at jeg må bli bedre på sånn type prat for det har skapt en vegg mellom meg og mine tidligere venner.

Vi har hatt det mye gøy sammen, men på et eller annet tidspunkt så forsvinner de. Kanskje det er fordi jeg er dårlig på å holde kontakten - jeg har flyttet mye pga. studiene. Eller kanskje fordi jeg oppleves som ”anonym”. Jeg deler ikke så mye om meg selv til andre. Folk føler vel at de egentlig ikke kjenner meg så godt. Jeg spør ikke så mye om personlige ting, for jeg har ikke lyst å få de samme spørsmålene tilbake. Da blir det jo vanskelig å få et nært vennskap. Problemet er vel at jeg er redd for å la folk komme for nære, for da finner de ut av hvor kjipt livet mitt er. Derfor beholder jeg alltid denne "masken" på. Det er en ond sirkel som jeg ikke klarer å komme ut av, og jeg begynner å bli lei…

For et par år siden så nådde jeg bunnen med sterk depresjon. Jeg hadde virkelig mørke tanker om livet. Heldigvis klarte jeg å komme meg over dette, og husker at jeg sa til meg selv: ”Du har det helt jævlig nå, og ingenting kan bli verre. Men det betyr faktisk også at alt du gjør fremover, bare kan bli bedre”. Så jeg bestemte meg for å prøve igjen.

Sakte men sikkert, så ble det bedre. Jeg fullførte studiene, og fikk en ”drømmejobben” i et globalt prestisjefylt firma. Men igjen, så tar jeg fortsatt på meg en maske og later som at jeg har et godt liv. For her skal liksom alle være ”perfekte”.

Jeg har jobbet med meg selv for å bli en mer åpen person, men merker fortsatt at jeg er forsiktig med å dele ting om meg selv. Det er kjipt å innrømme, men jeg har ikke lenger noen som jeg kan være med på en vanlig dag. Har noen barndomsvenner som jeg møter et par ganger i året, men ellers er det bare i jobbsammenheng jeg møter folk.

Nå som jeg har nådd midten av 20 årene, har jeg innsett at jeg ikke har det så ille, men ikke så bra heller. Det er et sted rett under ok. Fritiden min går hovedsakelig til trening, lese bøker eller se på serier/film. Av og til blir det sosiale arrangement med jobben. Der merker jeg kollegaene mine blir bedre kjent med hverandre, mens jeg blir mer og mer anonym.

Det hadde være fint å hatt noen å gjøre ting med som f.eks. gå turer, trene, reise eller bare prate sammen og bli bedre kjent…

Hva er egentlig vitsen med å fortsette slik, og hvor lenge kan man holde ut? Er det kanskje noen her som føler det samme?

jeg føler det samme , og det er en tøff kamp man må ta . jeg er eldre en deg , men føler det sammen og har mange av di samme ønskene som deg

Er du interessert i å bli kjent med noen; du virker jo som du innerst inne er et forståelsesfullt, oppegående og godt menneske.

Hvor i landet befinner du deg?

Hei.

Når jeg leser det du skriver lurer jeg litt på om du kanskje forventer litt mye av deg selv og litt lite av andre?

Du har jo rett i at åpenhet tilhører nære og gode relasjoner, MEN det ser ut til å glemme at personlige grenser også er en del av gode relasjoner. Det er lite vi kan kreve av andre her i livet, som regel kan vi bare ønske ikke kreve. En av de få tingene vi faktisk kan kreve er St andre mennesker respekterer grensene våre. Du bestemmer hvor mye du vil dele med andre.

Å vende seg til andre mennesker, og å bli vendt til, gi og få omsorg er livets gull -men ta også vare på grensene dine.

Å ikke spørre for mye om personlige ting, men la folk heller velge å fortelle selv er faktisk en fin egenskap.

Jeg heier på deg!

Takk for god respons :)

Godt å høre at det er flere som føler noe av det samme her. Det hadde vært fint å bli kjent med likesinnede mennesker, og jeg er åpen for å bli kjent med folk her inne. Holder til i Oslo, og flyttet hit for ca. 1 år siden.

Jeg har innsett at jeg tidligere har forventet mye av meg selv, og kanskje av andre også. Men det nytter ikke å sitte stille og vente på at forventninger skal bli virkelighet - man må kjempe for dette selv. Det er mindre forventninger nå. Jeg setter heller pris på å levet i nuet og verdsette de små tingene i livet.

Å «ha ting på stell», er forresten et underlig begrep mange bruker. Retorisk spørsmål: Hva vil det egentlig di å ha ting på stell?

Svarer på spørsmålet ditt, selv om den var retorisk :)

Jeg tenker betydningen av å "ha ting på stell" vil variere fra person til person. Men det handler vel kanskje om at man føler at man har en viss orden og kontroll over det som skjer i livet fremover...

Jeg må nok skuffe deg litt her med det å ha kontroll over livet fremover ingen av oss har det.Vi vet aldri hva som kan skje av uforutsette ting.Det er sikkert og visst.Det er trist å tenke på for vi vil alle ha kontroll.Jeg er selv opptatt at jeg skal ha kontroll på alt og finner plutselig ut at jeg har ingen kontroll og det er frustrerende og man blir fortvilet når ting skjer og man finner ut at i livet har man ingen kontroll.

Jeg er også en del eldre enn deg, men det betyr ikke, at jeg har alle svar. Jeg opplever likevel litt på samme måten, fordi jeg har ting i livet mitt jeg ikke kan/ønsker å belaste mine nærmeste med. En tidligere kjæreste sitt selvmord, bl.a. Så trekker jeg meg unna, og ensomheten blir en voksende vond klump inni meg, som i sin tur gjør det ennå vanskeligere. I tillegg er jeg alene, og har flyttet til nytt sted. Det er meg i en boble, og alle andre på utsiden. I hverdagen er det absolutt håndterbart, men ikke i ferier og høytider. Var på fjelltur i helgen,og klarer meg fint alene, men plutselig orket jeg ikke være på campingplassen lenger, og måtte hjem. Jeg leste akkurat en bok "Eleanor Oliphant har det helt fint". Den hadde veldig mange gode og beskrivende poenger, synes jeg, om hvordan det kan være. Man har det "helt fint", - for man kan jo ikke si noe annet. Det er ikke noen å fortelle det til, uten at det blir for voldsomt. Jeg skammer meg litt også, for at alt har blitt som det har blitt. Jeg trenger ikke alltid fortelle alt,ønsker det kanskje heller ikke,- men jeg trenger noen som er nær og kan holde rundt meg av og til, en partner-in-crime og sjelevenn, og et par-tre gode venner i nærheten. Det trenger nok du også. Man må bare finne dem, og før eller siden klarer vi det. Jeg tenker vi får starte med oss selv og holde øynene åpne og lete, for hvis vi SER, så vil vi finne noen, som trenger akkurat det samme som oss selv. Og da kan vi være der :)